Thriller II

Jackie Brown

USA/1997/Quentin Tarantino/Pam Grier, Samuel L. Jackson, Robert Forster, Bridget Fonda, Robert De Niro m. fl. 

-My ass may be dumb, but I ain't no dumbass.

Akkurat hvorfor Tarantinos 3. film ble møtt med tildels lunkne kritikker og relativt laber interesse fra fansen, er nå i ettertid et enda større mysterium enn det var i 1997. Greit, dette er muligens ikke like flashy og banebrytende som mannens to første regijobber. Men som velsmurt krim med nostalgi og gjenkjennelsesfaktor i bøtter og spann, og med flere fantastiske skuespillerinnsatser, er dette filmmessig blant topp 5 når hans 10 verker skal bedømmes av ettertiden. Og for noen comeback fra Pam Grier og Robert Forster! Flyvertinnen Jackie Brown (Grier) blir arrestert for å smugle penger for våpenselgeren Ordell Robbie (Jackson). Politimannen Ray Nicolette (Michael Keaton) vil ha henne til å lokke sjefen sin, og hans høyre hånd Louis Gara (De Niro), i en felle. Men Jackie og hennes nye bekjentskap, kausjonisten Max Cherry (Forster), ser muligheten til å ikke bare bli kvitt Ordell, men også kunne stikke av med en halv million dollar. Tarantinos beundring for Grier og Forsters 70- og 80-tallsfilmer ligger tjukt utapå her. Og all ære til fyren for å gi begge et karrierehøydepunkt i form av velskrevne varianter av deres gamle paraderoller. Jackson kommer også veldig godt ut av det denne gang, og følgelig er dette en av hans favoritter. De Niro ønsket seg rollen som Max Cherry, og var visstnok ikke helt fornøyd med å spille en mindre rolle. Forster ble Oscar-nominert for sin innsats.

Heat

USA/1995/Michael Mann/Al Pacino, Robert DeNiro, Val Kilmer, Diane Venora, Amy Brenneman m. fl.

-But you do not get to watch my fucking television set!

At Michael Mann skulle lage en nyinnspilling av TV-filmen L. A. Takedown (1989), og ikke publikumsfavoritten Miami Vice (det kom senere) eller kultserien Crime Story (1986), kom litt overraskende på de fleste. De som hadde vært så heldige å se '89-versjonen på VHS eller svensk TV, visste at det var en fin historie med mye god action. Men at Mann skulle klare å utvikle manuset til å bli action-thrillernes svar på The Godfather (1972) lå rett og slett ikke i kortene. Selv om vi selvsagt fikk et hint da vi så at DeNiro og Pacino skulle bekle hovedrollene. Politimannen Vincent Hanna (Pacino) og hans menn (Ted Levine, Wes Studi, Mykelti Williamson m. fl.) er villige til å strekke seg lengre enn langt for å få has på bankraneren Neil McCauley (DeNiro) og banden hans (Kilmer, Danny Trejo, Tom Sizemore m. fl.). Så besatte er de av oppgaven at det går utover både etikken og privatlivet. Det er et stort lerret regissør Mann spenner opp. Og han fyller det med så mye høykvalitetsarbeid både på historie-, action- og skuespillerfronten at det er en ren og skjær fryd for både øynene, ørene og følelseslivet. Pressen gjorde selvsagt et stort nummer ut av Pacino og DeNiros første møte på lerretet. Og det ER et mestermøte, hvor begge to spiller på det de kan best. Såpass gode er de, at en lettvekter som Kilmer ofte blir helt borte mange steder. Bortsett i fra under bankranet, hvor han fysisk er med på å gjøre scenen til en av de beste actionsekvensene noensinne filmet. De som kjenner sin Mann, vil legge merke til at Xander Berkley fra originalfilmen, Martin "Izzy" Ferrero fra Miami Vice (1984-89) og Tom Noonan fra Manhunter (1986) dukker opp i små roller. Natalie Portman, i sin 2. film, spiller Hannas stedatter i en av de mest gripende bihistoriene. Anbefales!

The Client

USA/1994/Joel Schumacher/Susan Sarandon, Brad Renfro, Tommy Lee Jones, Anthony LaPaglia, Ossie Davis m. fl.

I likhet med Stephen King og hans skrekkhistorier på 80-tallet, var 90-tallet til tider sterkt preget av John Grishams bøker fra jussens verden. The Client var den tredje filmatiseringen fra mannen, og den introduserte oss for en av hans mest spennende figurer, advokat Regina "Reggie" Love. Schumachers film er en av disse store, strømlinjeformede Hollywoodproduksjonene med like deler spennende action og vittig dialog, og med kjente ansikter i hver eneste rolle. Men det funker som bare det. Mark Sway (Renfro) og lillebroren hans Ricky (David Speck) er vitner til at mafiaadvokaten Jerome Clifford (Walter Olkewicz) tar livet av seg. Ricky havner i koma på grunn av sjokket, og da statsadvokaten Roy "The Reverend" Foltrigg (Jones) og hans team begynner å presse Mark, skjønner storebror at det er på tide å få seg en advokat. Det finner han i den uortodokse, men skarpe Reggie Love (en brilliant Sarandon). Det er egentlig unødvendig å si det, men The Client er ypperlig underholdning, og en fin påminnelse om hva en dedikert advokat kan utrette. Grishams figurer ble senere brukt i en kortlivet TV-serie. Brad Renfro er virkelig god som den ikke alltid like sympatiske unggutten Mark, men som vi vet gikk skuespilleren dessverre bort i en alder av 25 år. 

Red Rock West

USA/1993/John Dahl/Nicolas Cage, Dennis Hopper, Lara Flynn Boyle, JT Walsh, Dwight Yoakam m. fl.

Som moderne film noir er Red Rock West en god representant for den bølgen av stilistiske krimhistorier som dukket opp under første halvdel av 90-tallet. Regissør Dahl hadde allerede gjort seg bemerket med Kill Me Again (1989), en god lavbudsjett-thriller med Val Kilmer og kona Joanne Whalley-Kilmer, og sementerte her ryktet sitt som den nye krim-sjefen. Da den arbeidsløse dagdriveren Michael (Cage) ankommer småbyen Red Rock blir han tatt for å være leiemorderen Lyle (Hopper). Michael blir fortalt at han er innleid for ta livet av kona (Boyle) til sheriffen (Walsh), men planlegger å stikke av med pengene uten å drepe noen som helst. Ikke verdens smarteste sjakktrekk. Nicolas Cage er her på et stadium i karrieren hvor han er perfekt for en rolle som dette, altså etter at han forsøkte å bli en surrealistisk skuespiller og før han fikk så stor gjeld at han må ta alle roller han blir tilbudt. Og med både legenden JT Walsh og datidens favorittskurk Dennis Hopper i storform, er dette en regelrett klassiker innen faget. Lara Flynn Boyles femme fatale gir oss en liten forsmak på hva som skal komme i Dahl mesterverk, The Last Seduction, året etter.

Sneakers

USA/1992/Phil Alden Robinson/Robert Redford, Sidney Poitier, Dan Aykroyd, River Phoenix, David Strathairn m. fl.

-The Air Force brought the space visitor to the White House for an interview with President Eisenhower. And Ike said, "hey look, give us your technology, we'll give you all the cow lips you want.

Når det kommer til timing kan vi si at denne thrilleren får i både pose og sekk. Det er rett etter at jernteppet forsvant, så de kan ha med både KGB-spioner og dobbletagenter, uten at det virker avlegs. Men det er også såpass lenge før NSA, The Patriot Act og dataovervåkning, at spesielt den delen av filmen virker både frisk og original. Bland så et knippe skuespillere på høyden av sine respektive karrierer inn i miksen, og vips, så har vi en aldri så liten moderne klassiker mellom hendene. Datahackeren Martin Bishop (Redford) har vært på rømmen fra FBI i 20 år. Nå jobber han i et lite sikkerhetsfirma sammen med en gruppe geniale originaler (Poitier, Aykroyd, Phoenix og Strathairn). Da de får i oppdrag av NSA å skaffe til veie en verdifull kodemaskin, kommer de i kontakt med en verden de helst ikke vil ha noe med å gjøre. Redford er i god, gammel Three Days of the Condor-form her. Og de som har sansen for hans mye brukte dobbelt-blikk og øyeflakking, vil finne at dette er en regerett gullgruve. Mary McDonnell, Ben Kingsley, James Earl Jones og Stephen Tobolowsky topper laget og sørger for å gi filmen en ekstra touch av klasse. Gary Hershberger, som spiller Bishop som ung, vil kanskje noen kjenne igjen som Mike Nelson i David Lynch' Twin Peaks (1990-91).

Unlawful Entry

USA/1992/Jonathan Kaplan/Kurt Russell, Ray Liotta, Madeline Stowe, Roger E. Mosley, Ken Lerner m. fl.

Uten annet belegg for teorien enn subjektiv synsing, så velger jeg å påstå at Unlawful Entry kom mot slutten av den smått uinteressante bølgen av amerikanske "erotiske thrillere" på 80- og 90-tallet. Men siden den er regissert av en genuint edgy fyr som Kaplan, så kommer filmen slettes ikke så verst ut av det. Den bringer kanskje ikke noe nytt til bordet når det gjelder utforskningen av den økende kriminaliteten i samfunnet, og påstanden om at noen kvinner tiltrekkes voldelige menn for beskyttelse, men det psykologiske aspektet brukes godt i oppbygningen av en ellers spennende historie. Ekteparet Michael (Russell) og Karen Carr (Stowe) blir terrorisert av en innbruddstyv, og blir straks knyttet til politimannen som etterforsker saken, Pete Davis (Liotta). Men Pete skal snart vise seg å være en langt farligere mann enn noen småforbryter ute på gata. Unlawful Entry følger selvsagt alle de skrevne og uskrevne reglene for spenningsfilmer fra denne perioden. De jappete hovedpersonene eier alt som finnes av fryktelige klær og dyrt interiør, har velkoreografert sex opp mot veggen og snakker varmt om å sette sin lit til loven mens de kjøper en pistol til å ha i nattbordskuffen. Og siden Russell og Stowe muligens er noen av de kaldeste skuespillerne jeg vet om fra Hollywood, så blir det opp til Liotta å skinne på karakterfronten. Og det gjør han til gangs. Spennende, men selvsagt ganske forutsigbart.      

Company Business

USA/1991/Nicholas Meyer/Gene Hackman, Mikhail Baryshnikov, Kurtwood Smith, Terry O'Quinn, Daniel von Bargen m. fl.

I 1991 var den kalde krigen over. Uten at det hindret manusforfatter og regissør Nicholas Meyer i å lage en underholdende katt og mus-lek mellom 2 aldrende spioner på den ene siden og CIA/KGB på den andre. Den pensjonerte frilansspionen Sam Boyd (Hackman) påtar seg jobben med å bytte en russisk dobbeltagent (Baryshnikov) mot en amerikansk spion. Men saker og ting går ikke som planlagt og snart er Boyd og agenten jaktet på av begge lands etterretningstjenester. Dette er lettbeint og etter boka. Men alle de fine bildene fra europa, og de helt klart godkjente actionscenene, gjør det til en trivelig, liten film. Hackman er sitt vanlige gode jeg som livsglad og handlekraftig agent. Baryshnikov bidrar egentlig ikke med så mye, men Smith og O'Quinn legger til alt det han eventuelt måtte trekke fra. 

The Godfather Part III

USA/1990/Francis Ford Coppola/Al Pacino, Diane Keaton, Andy Garcia, Talia Shire, Eli Wallach m. fl.

-Just when I thought I was out... they pull me back in.

Med forbehold om at det er spesialversjonen klipt sammen i 2020 jeg anmelder her, så blir jeg nødt til å gå litt mot strømmen og si at dette er fullt på høyde med de to første filmene. Ja, på visse punkter faktisk bedre. Joda, savnet av Duvall som Tom Hagen er til å ta og føle på, og Sofia Coppola er nok ikke erfaren nok som skuespiller til å gi rollen som Maria Corleone den rette tyngden. Men manus, regi, og ikke minst innsatsene til Pacino, Keaton, Shire og Andy Garcia sørger for at det avsluttende kapitlet om familien Corleone virkelig etterlater et solid inntrykk. Michael Corleone (Pacino) er i 60-årene nå, og businessen er mer eller mindre helt lovlydig. Planen er at en siste stor transaksjon med vatikanet skal sikre framtiden for alle, men noen i skyggene gjør sitt beste for å sabotere for familien. Det har blitt gjort et lite nummer ut av at dette er den første Gudfaren-filmen Pacino ikke har blitt Oscar-nominert for. Men det er en tabbe akademiet må stå for, for mannen er uhyre god her. Det samme er Garcia, som ble nominert. Kubaneren har også fått den mest flashy rollen. Og som Sonny Corleones uekte sønn, er det opp til ham å stå for den voldelige og farlige delen av forhandlingene med de andre familiene. Ellers er det morsomt å se ansiktene til Richard Bright, Franco Citti og et utall andre som har vært med siden begynnelsen. Den avsluttende delen, tonesatt til operaen Cavalleria Rusticana er pur filmmagi.  

Miller's Crossing

USA/1990/Joel Coen/Gabriel Byrne, Marcia Gay Harden, John Turturro, Jon Polito, Albert Finney m. fl.

-Nobody knows anybody. Not that well.

Etter den blodige film noir-øvelsen Blood Simple og Loony Tunes-komedien Raising Arizona, var det all grunn til å forvente overraskelser fra brødrene Ethan og Joel Coen. Og likevel kom nok gangster-eposet Miller's Crossing litt overraskende på de fleste. For selv om dette fort kan sees på som en sjangerlek, for noen nærmest en parodi, er det så dønn seriøst gjennomført at klassikerstemplet ikke ligger langt unna. Mafiarådgiveren Tom Reagan (Byrne) må sjonglere sin koleriske sjef Leo (Finney), hans kjæreste Verna (Harden) og hennes uregjerlige bror Bernie (Turturro). Men da de alle havner på shitlista til gangsterrivalen Johnny Caspar (Polito) og hans iskalde høyre hånd Eddie Dane (J.E. Freeman) må vår mann bruke alle triksene han kan for å berge både sitt eget og de andres skinn. Brødrene Coen har alltid hatt et eget håndlag med dialog. Og her er det gjerne sånn at vi sitter og ønsker at mestere som Polito og Turturro aldri skal slutte å snakke. Se også opp for Steve Buscemi i en tidlig, men karakterisktisk rolle som kjæresten til Eddie Dane. Skulle det være noe å sette fingeren på, må det være at manus muligens tegner et altfor nitid bilde av Gabriel Byrnes Reagan som fåmælt og laidback antihelt. Noen seere har holdt tellinga, og rollefiguren blir slått 12 ganger i ansiktet, 20 ganger i magen og dyttet ned trapper og ut av biler i ett banka kjør. Brødrene Coen fikk visstnok skrivesperre midt under arbeidet med manus, og skrev Barton Fink (1991) i en pause. Noe som har resultert i flere hint til den historien spredd utover i filmen.

Sea of Love

USA/1989/Harold Becker/Al Pacino, Ellen Barking, John Goodman, Michael Rooker, William Hickey m. fl. 

80-tallet var såpass uvennlig mot al Pacino at Sea of Love ble regnet som et gigantisk comeback for karakterskuespilleren. Etter flere flopper på rad fikk han endelig vise hva han dugde til foran kamera igjen. Dessverre kom filmen midt under den perioden hvor amerikanerne trodde de kunne lage erotiske thrillere, og en altfor stor del av handlingen går med til å beskrive det liksom-hotte forholdet mellom Als alkoholiserte og usympatiske politietterforsker Frank Keller, og Ellen Barkings skadeskutte alenemor Helen Cruger. Men grunnhistorien er genuint spennende, og John Goodman bringer med seg all sin sjarme og humor i rollen som Franks kollega. Det går en seriemorder løs i New York, og detektivene Frank (Pacino) og Sherman (Goodman) skjønner fort at drapene skjer etter stevnemøter via kontaktannonser. Så de begynner å sette inn sine egen annonser og går på date med kvinnene som svarer. Helen (Barking) peker seg snart ut som en mulig mistenkt, men da er Frank allerede forelsket. Pacino, Goodman og Barking ble alle nominert til forskjellige priser for sine roller. Og rettmessig sådan. Det jeg kunne ønsket meg var at regissør Becker hadde konsentrert seg litt mer om spenningen enn erotikken, og kanskje kuttet 20-30 minutter av spilletiden. Ellers er dette så absolutt god underholdning for voksne. Men det å hyre inn Michael Rooker lurer ingen!

Appointment With Death

USA/1988/Michael Winner/Peter Ustinov, Lauren Bacall, Carrie Fisher, John Gielgud, David Soul m. fl.

Ustinovs tredje og siste kinofilm som Poirot (han hadde spilt rollen 3 ganger på TV i mellomtiden) er produsert av Cannon Group og regissert av deres gamle samarbeidspartner Michael Winner. Men de som forventer seg en fresk og freidig versjon av Agatha Christies detektivhistorie, vil bli skuffet. Anthony Schaffer har igjen stått for manus, og filmen holder den samme stilen som Ustinovs tidligere opptredener. Poirot er på ferie ved Dødehavet, da det ikke overraskende skjer et mord. Den døde (Piper Laurie) var mektig upopulær, så mesterdetektiven har en rekke mistenkte å velge mellom (Lauren Bacall, David "Starsky and Hutch" Soul, Carrie "Prinsesse Leia" Fisher, Haley Mills, Jenny Seagrove, Nicholas Guest m. fl.). Fine locations i et varmt klima, greie skuespillerinnsatser og en relativt spennende historie redder også denne filmen i land. Som noen kanskje vil huske var Gielgud og Bacall også med i Murder on the Orient Express. American Colony Hotel in Jerusalem, hvor noen av scenene ble spilt inn, ble i 1902 startet av stinovs bestefar.

Legal Eagles

USA/1986/Ivan Reitman/Robert Redford, Debra Winger, Darryl Hannah, Brian Dennehy, Terence Stamp m. fl.

Det er en scene i Terry Gilliams The Fisher King (1991) hvor en bakfull Jeff Bridges blir overfalt av en gal kunde i videobutikken han liksom skal jobbe; "What I'm in the mood for is sort of a Katherine-Hepburny, Cary-Granty kinda thing. Nothing heavy; I couldn't take heavy. Something zany! I'm looking for something zany... or something modern would be fine, too, like a Goldy-Hawny, Chevy-Chasey kinda thing - you know, funny! I want to laugh." Hadde Bridges vært i bedre form akkurat da kunne han foreslått Legal Eagles, istedet for det han gir henne. Det er ihvertfall noe sånt Reitman prøver å få til med denne lettbeinte og humoristiske thrilleren. Og for meg fungerer det. Kjemien mellom Redford og Winger kunne kanskje vært bedre, men så skal de jo heller ikke være verdens beste venner i to tredjedeler av historien. Assisterende statsadvokat Tom Logan (Redford) blir lurt i en felle og må samarbeide med den ivrige advokaten Laura Kelly (Winger) for å få frikjent hennes klient (Hannah), som er mistenkt for drap. Saken har sammenheng med en 20 år gammel kunstsvindel, og de to får raskt mistanke om at kunsthandleren Victor Taft (Stamp) er involvert. Dette var Reitmans første film etter knallsuksessen med Ghostbusters (1984), og ønsket om å lage noe helt annerledes må ha vært stort. Men har man sansen for passe spennende historier med kjapp og vittig dialog, så er dette midt i blinken. Så ikke la Bridges overtale deg til å velge den "S'a big-titty, spread-cheeky kinda thing" han foreslår.

At Close Range

USA/1986/James Foley/Sean Penn, Christopher Walken, Mary Stuart Masterson, Christopher Penn, Eileen Ryan m. fl.

Ung, tragisk kjærlighet er en gammel øvelse på film. Det samme er historier fra virkeligheten. Men ikke alle klarer å forene begge til en såpass tilfredsstillende opplevelse som Regissør Foley gjorde med denne intense dramathrilleren fra midtvesten i USA. Brødrene Brad jr. og Tommy (de ektre brødrene Sean og Chris Penn) havner i en livsfarlig voldsspiral, da deres forbryterfar dukker opp i hjembyen. Først virker Brad seniors (Walken) planer forlokkende på brødrene og kimpisene deres, men så begynner saker å ting å bli ubehagelige. Spesielt for Brad jrs kjæreste, Terry (Masterson). Filmen er som sagt basert på en sann historie, men den fungerer også - og kanskje best - som en intim og intens spenningsfilm. Skuespillet er selvsagt av ypperste merke, og spesielt i sluttscenen får Penn og Walken virkelig vise hva de kan. Anbefales. 

Lassiter

USA/1984/Roger Young/Tom Selleck, Jane Seymour, Lauren Hutton, Joe Regalbuto, Bob Hoskins m. fl.

På overflaten kan Lassiter kanskje se ut som bare enda et kostymedrama fra førkrigstidens London, hvor spioner og sositetsmennesker danser og drikker champagne mens de konverserer dannet om de forbaskete tyskerne som planlegger et eller annet der borte i Berlin. Men takket være mer eksplisitt vold enn vi er vant til i slike filmer og en relativt grafisk kinky erotikk, framstår filmen som forfriskende voksen. Mestertyven Nick Lassiter (Selleck) blir presset av FBI (Regalbuto) og det engelske politiet (Hoskins) til å robbe den tyske amdassaden for en samling verdifulle diamanter. Men den sadistiske tyske kulturattacheen (Hutton) er på sporet av ham, og Nick skjønner at han må klekke ut en plan b for seg og kjæresten (Seymour). Det som gir Lassiter et overtak på konkurrentene er hovedsaklig Huttons innsats som den perverse Kari Von Fursten. Damen var 8 år tidligere ute med de samme sengeeskapadene som gjorde Sharon Stone beryktet etter Basic Instinct. I tillegg til Hoskins intenst usympatiske politimann. Mannen formerlig oser av aggressivitet og undertrykt vold. En slåsskamp mellom Selleck og Warren Clarke viser kanskje best hva regissøren var ute etter her. Dette er ikke en film å ta med hele familien på.

The Verdict

USA/1982/Sidney Lumet/Paul Newman, Charlotte Rampling, Jack Warden, James Mason, Milo O'Shea m. fl.

-I changed my life today, what did you do?

Rettssalsdramaer har alltid vært en populær øvelse, godt hjulpet av Sidney Lumets legendariske klassiker Twelve Angry Men fra 1957. Og jo større oddsene er, jo mer nervepirrende blir det, selvsagt. I denne lavmælte, men likevel intense historien om en forsoffen advokats kamp mot overmakten, drar Lumet en Oscar- og Golden Globe-nominert innsats ut av både Newman og Mason. Og viser samtidig at det går an å lage spenning også ut av det mer dagligdagse. Advokat Frank Conlin (Newman) drikker for mye, og har ikke vunnet en sak på flere år. Da han skal hjelpe familie til en ung kvinne i koma, ser han samtidig sitt snitt til å komme seg på beina igjen. Men legene og sykehuset han saksøker har et mektig advokatfirma i ryggen. Paul Newman har alltid vært en av de virkelig store. Og da mener jeg større enn de fleste, for hvem andre kan skilte med å ha vært superstjerne på 50-, 60-, 70-, 80,- 90- og 00-tallet? Her er han i godform som drikkfeldig og lurvete ambulansejeger som får en ny sjanse. Rampling, Warden, Mason og ikke minst en ung Lindsay Crouse følger godt opp. De som er observante vil legge merke til Bruce Willis og Tobin "Jigsaw" Bell som tilhørere i rettssalen.

Evil Under the Sun

England/1982/Guy Hamilton/Peter Ustinov, James Mason, Roddy McDowall, Maggie Smith, Diana Rigg m. fl.

Fire år etter hendelsene på Nilen vender Ustinov, Smith og Birkin tilbake med et nytt Agatha Christie-mysterium. Colin Blakely og Denis Quilley var med i Murder on the Orient Express. Også denne gang foregår handlingen i stekende solskinn. Bak kamera står James Bond-regissøren Guy Hamilton, og manuset er igjen skrevet av Anthony Schaffer. Det kan føles litt som om dette er b-vare i forhold til de to første filmene, men de som velger å overse dette blir belønnet med en god krimhistorie. Poirot er på et oppdrag kombinert med en aldri så liten ferie ved Middelhavet, da skuespillerinnen Ariana Marshall (Rigg) blir funnet drept. Og tro det eller ei, hotellet hans er smekkfullt av potensielle mordere (James Mason, Maggie Smith, Roddy McDowall, Jane Birkin, Sylvia Miles, Nicholas Clay, Colin Blakely og Denis Quilley). OG eieren ønsker saken løst før politiet blir tilkalt. Ustinov gjør den belgiske snushanen stadig mer humoristisk for hver film, og med Hamilton i registolen legges det opp til et bedagelig tempo i luksuriøse omgivelser. Men har man sansen blir Christies historier aldri kjedelige. Maggie Smith spiller her en totalt motsatt personlighet til det hun gjorde i Death on the Nile, og får virkelig vist fram spennvidden sin.

Blow Out

USA/1981/Brian De Palma/John Travolta, Nancy Allen, John Lithgow, Dennis Franz, Peter Boyden m. fl.

Hadde Blow Out vært Brian De Palmas filmedebut, hadde det vært nærliggende å tro at dette var en student av Alfred Hitchcock som kun var ute etter å overgå den gamle mesteren. Men i 1981 var De Palma noe av en mester selv, og det er i grunnen bare å bøye seg i støvet over den forestillingen han her serverer oss. Historien er åpenbart inspirert av Michelangelo Antonionis Blowup (1966), men i tillegg er den så smekkfull av fotografiske finesser og triks at det er en fryd. Og om noen hadde en mistanke om at John Travolta egentlig var bortkastet som selskapsdanser og far til snakkende babyer, så burde de bli helt overbeviste etter å ha sette denne filmen. Dette er rollen som som ene og alene skaffet ham comebacket i Pulp Fiction 13 år senere. Lydmannen Jack Terry (Travolta) er ute og gjør opptak til arkivet sitt, da han ved en tilfeldighet fanger opp et politisk attentat. Og med en psykopatisk leiemorder (Lithgow) i hælene, forsøker Jack både å holde et vitne til drapet (Allen) i live og få historien ut i media. Som i de fleste De Palma-filmer fra 70- og 80-tallet har Dennis Franz en liten, men viktig rolle som slesk og ufordragelig privatdetektiv. Og for de som kun kjenner John Lithgow som moromann, er dette filmen å se for å bli overbevist om at han er tidenes skumleste filmpsyko! Da er jeg mer usikker på hva som ligger bak instruksjonen av fru De Palma, Nancy Allen, utstyrt som hun er med babystemme og...vel, et noe redusert IQ-nivå. Anbefales!

Who's Killing the Great Chefs of Europe?

USA/1978/Ted Kotcheff/George Segal, Jacqueline Bisset, Robert Morley, Jean-Pierre Cassel, Philippe Noiret m. fl.

Det er mulig det finnes et utall bøker som blander krim og gastronomi, hva vet vel jeg? Men i filmfloraen er Who's Killing the Great Chefs of Europe? en relativt sjelden plante. Basert på en roman som blander krim, erotikk og mat har regissør Kotcheff og skuespillere fra USA, England, Frankrike og Italia sydd sammen en morsom thriller som også tar mat dønn seriøst. Erotikken er rett nok tonet ned. Men rettene vi ser er utviklet av mesterkokken Paul Bocuse, og hvert eneste mord er utført med eleganse og mye svart humor. Noen tar livet av de mest kjente kokkene i England, Frankrike og Italia. Og da det viser seg at morderen følger rangeringen i en artikkel av matkritikeren Max Vandeveer (Morley), forsøker den siste på lista, konditoren Natasha O'Brian (Bisset), og eksmannen hennes, fastfoodprodusenten Bobby Ross (Segal), å avsløre hvem som står bak - før det er for sent. Morley ble helt fortjent nominert til en haug priser for rollen som den matglade tyrannen Vandeveer. Og i etterkant av filmen ble han en ettertraktet figur i diverse matreklamer på TV. Pass på å ha mat i huset når dere ser denne, for man blir virkelig sulten underveis. 

Death on the Nile

England/1978/John Guillermin/Peter Ustinov, David Niven, Mia Farrow, Simon MacCorkindale, Lois Chiles m. fl.

Enda så god som Peter Ustinov er som Hercule Poirot, er det flere grunner til at jeg heller ville sett Albert Finney gjenta sin versjon av mesterdetektiven her. Den viktigste er at det denne gang er mer å gjøre for den forfengelige belgieren, mer action. Men Finney ville absolutt ikke spille med all den sminken og staffasjen i Egypts 40 varmegrader. Og derfor fikk vi Ustinov i den første av sine i alt 6 filmer med Poirot. Men bortsett i fra skifte i hovedrollen, er dette på alle måter en oppfølger til Murder on the Orient Express. Poirot befinner seg ombord i et cruiseskip på Nilen, da et mord blir begått. Et mordgåte som selvsagt må løses før båten når endestasjonen. Til å hjelpe seg har han som vanlig en litt enkel, men handlekraftig gentlemann (denne gang spilt av David Niven) og rundt seg har han et dussin mistenkte (spilt av stjerner som Maggie Smith, Bette Davis, George Kennedy, Mia Farrow, Jon Finch, Angela Lansbury, Jane Birkin, Jack Warden, Olivia Hussey m. fl.). Ustinov og regissør Guillermin er litt mer direkte enn Finney og Sidney Lumet var i sin film, og noen liter blod og et par korte, men ganske spennende actionscener liver opp den vanlige rutinen. Ingen klarer jo likevel å gjette hvem morderen er i en Agatha Christie-historie. Angela Lansbury vant fortjent en NBR Award, og ble nominert til en BAFTA, for sin rolle som alkoholisert og sexgal forfatter - 2 år før hun spilte Christies Miss Marple i The Mirror Crack'd.

Sorcerer

USA/1977/William Friedkin/Roy Scheider, Bruco Cremer, Francisco Rabal, Amidou, Ramon Bieri m. fl.

Oppildnet av suksessen med The French Connection (1971) og The Exorcist (1973) gikk William Friedkin i gang med det som skulle bli hans magnum opus. Med et manus av Walon "The Wild Bunch" Green, basert på den franske filmen Wages of Fear (1953), dro han med seg teamet inn i jungelen i Den Dominikanske Republikk og filmet fire skuespillere risikere liv og helse. Og selv om resultatet aldri ble den sensasjonen regissøren så for seg, så er det uten tvil et aldri så lite mesterverk vi har med å gjøre. Bankraneren Scanlon (Scheider), den korrupte finansmannen Victor Manzon (Cremer), terroristen Kassem (Amidou) og leiemorderen Nilo (Rabal) trenger alle penger for å komme seg bort fra stedet de har gjemt seg. Og da et lokalt oljeselskap trenger fire menn til å kjøre en last med ustabil nitroglyserin gjennom jungelen, slår de til. Men ferden skal mildt sagt bli både farefull og etter hvert poengløs. Friedkin skylder på to ting som årsak for den manglende interessen fra publikum: Han lot Steve McQueen slippe fra seg under de innledende forhandlingene, og en liten film kalt Star Wars (1977) hadde premiere den samme sommeren. Innstillingen til filmingen av skuespillerne som strever med regn, gjørme, ustabile hengebroer og farlig dynamitt leder ofte tankene hen til Werner Herzog og hans hasardiøse eventyr i sør-amerika med Klaus Kinski. Det er filmer man blir fysisk sliten av å se på, og den minimale dialogen og dokumentarfilmingen sørger for at man virkelig blir dratt inn i handlingen. Sørg bare for å se den lange amerikanske versjonen, med bakgrunnshistorien til de fire mennene på begynnelsen av filmen.

Rolling Thunder

USA/1977/John Flynn/William Devane, Tommy Lee Jones, Linda Haynes, James Best, Luke Askew m. fl.

John Flynns oppfølger til mesterverket The Outfit (1973) er denne hevnfilmen, som er så røff at ifølge avisene var det flere i testpublikummet i '77 som både svimte av og kræsjet bilen på vei hjem. Neida, så grafisk voldsom er den ikke. Men den stillferdige stemningen, det bedagelige tempoet og den dagligdagse dialogen sørger for at actionscenene bare får enda mer kraft. Og det er mørke saker vi er vitne til. Major Charles Rane (Devane) får en koffert full av sølvmynter, da han kommer tilbake til hjembyen etter å ha sittet i fangenskap i Vietnam. Den sadistiske småskurken Texas (Best) og hans menn (Askew m. fl.) torturer Rane og dreper familien hans for å slå kloa i pengene. Under rekonvalesensen planlegger Rane og kompisen Johnny Vohden (Jones) en grusom hevn. Flynn sto bak kun et dussin kinofilmer i løpet av sin karriere, men så og si alle sammen er såpass imponerende at en selverklært filmnerd som Quentin Tarantino både kalte filmselskapet sitt "Rolling Thunder" og utropte regissøren til sitt store forbilde. En som ikke var så fornøyd med resultatet, var manusforfatter Paul Schrader, som i likhet med forfatteren av Death Wish, følte at den antivoldelige og antifascistiske historien hans ble gjort om til noe helt annet før den nådde lerretet. Den avsluttende skudduellen minner mye om den vi så i The Outfit, og begge har utvilsomt vært med på å inspirere hundrevis av filmskapere verden over. Helt til slutt må vi også gi kudos til Linda Haynes, som gjør Ranes' medsammensvorne, Linda Forchet, til en av de tøffeste kvinnerollene under hele 70-tallet.

The Godfather Part II

USA/1974/Francis Ford Coppola/Al Pacino, Robert De Niro, Robert Duvall, Diane Keaton, John Cazale m. fl.

-Keep your friends close, but your enemies closer.

The Godfather Part II blir gjerne trukket fram som et sjeldent eksempel på oppfølgere som faktisk er bedre enn originalen. Mye av årsaken til det tror jeg skyldes at Coppola hadde så mye god historie igjen å fortelle om familien Corleone. Og med sine 3 timer og 22 minutter lange spilletid varter filmen opp med en grandios og rikholdig forestilling. Halvparten tar opp tråden igjen på slutten av 50-tallet, og følger Michael Corleones (Pacino) forsøk på å etablere seg sammen med Miami-gangsteren Hyman Roth (Lee Strasberg) som kasinoeier på Cuba rett før revolusjonen, i et forsøk på å en gang for alle gjøre familiebusinessen lovlydig. Den andre, og muligens mer interessante delen, tar for seg den unge Vito Corleones (De Niro) flukt fra Sicilia og videre vei mot toppen. Og takket være De Niros innsats er vi aldri i tvil om at dette er samme person som Brando spilte noen år tidligere. Keaton, Duvall, Cazale og Talia Shire gjentar sine roller fra forrige gang. Og selv om flere av dem havner litt i skyggen av Pacino (endelig nominert for beste hovedrolle) og De Niro (Oscar for beste birolle) svinger mesteren Cazale seg til de store høyder her som forræderen Fredo. Regissør Coppola går som vanlig fra ham på 70-tallet grundig til verks med scenografi og tidskoloritt. Og scenene fra New York tidlig på 1900-tallet er en fryd for øyet. Fun fact: Vår mann Coppola hadde ikke egentlig lyst til å regissere enda en gudfaren-film, og ville overlate tøylene til kompisen Martin Scorsese. Studioet fikk overtalt ham, og filmen vant 6 Oscar-priser.

Murder on the Orient Express

England/1974/Sidney Lumet/Albert Finney, Lauren Bacall, Martin Balsam, Ingrid Bergman m. fl.

Albert Finney var langt i fra den første som spilte Agatha Christies mesterdetektiv Hercule Poirot på film. Men jeg tror likevel vi trygt kan si at hans versjon av den belgiske gentlemannen dannet skole for alle kommende varianter. Og det i en film som nå, 42 år senere, fortsatt er den beste i sjangeren. Og hvordan kunne den ikke bli bra, med spenningsmesteren Sidney Lumet og over et dussin av datidens store stjerner med på moroa. Poirot reiser med Orientekspressen gjennom Jugoslavia, da mannen i nabokupeen (Richard Widmark) blir drept. Med bare noen timer på seg satser detektiven på å løse saken før de kommer fram til neste stasjon. Blant de mistenkte finner vi Lauren Bacall, Martin Balsam, Ingrid Bergman, Jaqueline Bisset, Michael York, Sean Connery, Jean-Pierre Cassel, John Gielgud, Wendy Hiller, Anthony Perkins, Vanessa Redgrave, Rachel Roberts, George Coulouris, Colin Blakely og Denis Quilley, hvorav alle får bryne seg på den eksepsjonelt gode Finney. Bergman vant forøvrig en Oscar for sin superkristne, svenske misjonær. Finney, Gielgud, Bergman og Lumet vant hver sin BAFTA.

The Conversation

USA/1974/Francis Ford Coppola/Gene Hackman, John Cazale, Allen Garfield, Harrison Ford, Frederic Forrest m. fl.

Skvist inn mellom The Godfather 1 og 2, fikk vi servert denne lille thrilleren fra mesterregissør Francis Ford Coppola. Filmen byr på en intim og dempet historie, typisk for tidlig 70-tall, men den blir likevel ansett (også av mannen selv) for å være blant hans ypperste. Privatdetektiven og avlyttingseksperten Harry Caul (Hackman i en av sitt livs roller) har tidligere vært indirekte ansvarlig for flere menneskers død med arbeidet sitt. Nå frykter han at det samme kan skje igjen. Men Harrys egen paranoia og pedantiske livsinnstilling vanskeliggjør det hele. Flere av Coppolas faste ensemble dukker opp her, deriblant Robert Duvall som mulig drapsoffer. Men det er en ung Harrison Ford som virkelig vekker oppsikt med sin tolkning av den skumle assistenten til Harrys oppdragsgiver. Filmen minner unektelig litt om Michelangelo Antonionis Blowup fra 1966, og inspirerte helt sikkert Brian De Palmas Blow Out fra 1981, men dette er og blir filmhistoriens største overvåkningshistorie. Hackman spilte en slags uautorisert utgave av Caul i Tony Scotts Enemy of the State i 1998. Anbefales!

Lady Ice

USA/1973/Tom Gries/Donald Sutherland, Jennifer O'Neill, Robert Duvall, Jon Cypher, Patrick Magee m. fl.

Etter det store gjennombruddet med M*A*S*H (1970) og Klute (1971) skjønte flere regissører at Donald Sutherland kunne brukes like godt til morsomme sjarmører som fryktinngytende psykopater. I denne lettbeinte thrilleren gir han oss en livsglad lurendreier med et farlig glimt i øyet. Og det er nok til at vi blir interesserte og følger handlingen fra a til å. Forsikringsagenten Andy Hammond (Sutherland) bruker uortodokse metoder for å få has på en bande (O'Neill, Cypher og Magee) som selger stjålne edelsteiner. Og selv om gjengen vet hva han driver med, lar spesielt Paula seg sjarmere nok til at saker og ting begynner å bli farlige. TV-veteranen Gries er nok mest kjent for et par Bronson-filmer midt på 70-tallet, og har ikke egentlig noen egen gjenkjennelige stil. Men med gode skuespillere, fine biljakter og brukbart tempo i eksotiske omgivelser, trenger han ikke å være et supertalent for å skape underholdning. Robert Duvall stikker innom mellom Gudfaren-film 1 og 2 og skaper litt klasse som kolerisk agent fra justisdepartementet. 

The Hot Rock

USA/1972/Peter Yates/Robert Redford, George Segal, Ron Leibman, Paul Sand, Moses Gunn m. fl.

Denne filmen, basert på en av Donald E. Westlakes John Dortmunder-bøker, er mye lettere i formen enn de Parker-historiene vi har sett fra samme forfatter. Men takket være Yates sømløse regi er den absolutt ikke mindre underholdende. Fire forbrytere (Redford, Segal, Leibman og Sand) påtar seg å stjele en verdifull diamant for en afrikansk politiker. Men noe går galt og de må stadig utføre nye kupp for å fa tak i steinen. Med en bilmann i teamet (Leibman), og Peter "Bullit" Yates i registolen, var det lov å håpe på litt mer bilkjøring. Men det som er med er bra utført og passer inn i handlingen, så vi skal ikke være kravstore. Christopher "Spinal Tap" Guest spiller en bitteliten rollen som politimann. 

The Godfather

USA/1972/Francis Ford Coppola/Marlon Brando, Al Pacino, James Caan, Diane Keaton, Robert Duvall m. fl.

-Leave the gun. Take the cannoli.

Hva er det igjen å si om Coppolas mafiamesterverk, som ikke er sagt hundre ganger opp igjennom filmkritikkens subjektive historie? Joe Fox, Tom Hanks' rollefigur i You Got Mail, påstår at The Godfather har svaret på alle livets spørsmål. Vel, ham om det. Men ser vi bort i fra Coppolas fantastiske regi, Marlon Brando og hans eksentriske oppførsel på settet, og under Oscar-seremonien hvor han vant for beste skuespiller, Al Pacinos gjennombrudd og påfølgende irritasjon over at Brando og ikke han vant for beste hovedrolle, John Cazale, Robert Duvall og James Caans karrierekapende innsatser, den umiddelbart klassiske musikken, den nitide scenografien og det nærmest Shakespearske manuset, så må jeg personlig si at det er de mange mindre rollefigurene som "gjør" det for meg. Capo Peter Clemenza (Richard S. Castellano) som lærer Michael å lage mat til 20-30 mann, utfører drap på ordre uten å blunke og passer barna når det trengs, capo og familievenn Tessio (Abe Vigoda) som forsøker å komme seg opp og fram, og dermed blir forræder, og alle mødrene og hustruene som taust må se på at ektemennene og kjærestene gjør stupide ting for penger og ære. Don Vito Corleone (Brando) har nådd toppen av næringskjeden som tøff, men menneskelig gangster. Hans sønner Santino (Caan), Fredo (Cazale), og stesønn Tom Hagen (Duvall), viser få egenskaper som tilsier at de skal overta. Så via tilfeldigheter blir det opp til yngstemann Michael (Pacino) å gripe tøylene da faren blir utsatt for et attentat. Og det han måtte mangle på empatifronten, tar han igjen i ren handlingskraft. Men vil han klare å holde familen sammen? Spør du meg, får Diane Keaton, Talia Shire og jazzsangerinnen Morgana King altfor lite respekt for å fylle de store, tunge rollene som kone, søster og mor til følelseskalde Don Michael Corleone. Men slik er vel både Hollywood og selve livet. Interessant nok var fan av boka, en viss Elvis Presley, ivrig etter å få en rolle enten som Michael eller Tom. Og Pacino hadde rett, det er hans portrett av den stadig mer kyniske og følelseløse Michael som er den største rollen i filmen.    

Darker Than Amber

England/1970/Robert Clouse/Rod Taylor, Theodore Bikel, Suzy Kendall, William  Smith, Ahna Capri m. fl.

Denne intense thrilleren var i sin tid et forsøk på å starte en hel serie med filmer om John D. MacDonalds slackerhelt Travis McGee. At de ikke lykkes kan virke litt underlig idag, med tanke på hvor god denne første filmen egentlig er. Vel og merke om man har sans for hardkokt krim hvor ingen er verken helt gode eller helt slemme. Strandbomsen McGee (Taylor) og kompisen Meyer (Bikel) er ute og fisker under ei bru, da to psykopatiske bodybuildere kaster en kvinne (Kendall) i vannet rett ved siden av dem. De klarer å redde henne, men kort etterpå blir hun drept. Det får McGee og Meyer til å klekke ut en snedig plan for å få has på morderne.  Darker Than Amber har blitt noe av en kultfilm etter hvert for kjennere av blodig b-action. Men fortsatt er den nok mest kjent som filmen som fikk Bruce Lee til å hyre Clouse til å lage Enter the Dragon (1973). Kung fu-mesteren hadde nemlig stor sans for måten regissøren satte sammen den siste fighten mellom Taylor og Smith på. Om ryktene om at de to skuespillerne slåss på ordentlig er sanne, vet vel ingen. Men det hele var såpass intenst, at førstnevnte endte opp med brukket nese og sistnevnte med tre brukne ribbein.

The Spy Who Came in From the Cold

England/1965/Martin Ritt/Richard Burton, Oskar Werner, Claire Bloom, Sam Wanamaker, Peter van Eyck m. fl.

-I reserve the right to be ignorant. That's the Western way of life.

Etter noen år med ikke ukjente agent 007 på kinotoppen, begynte det å røre på seg i den motsatte enden av sjangeren. Antihelter som Harry Palmer forsøkte å vise at det var alt annet enn glamorøst å være hemmelig agent ute i felten. Men ingen var fullt så grim og realistisk som John LeCarres miserable og fordrukne spion Alec Leamas (Burton). I et forsøk på å lure motstanderne bak jernteppet til å tro at en av deres egne (van Eyck) er forræder, "hopper" Leamas av og lar seg forhøre av fienden. Men det spørs om ikke intervjuerne er hakket smartere enn det de britiske hemmelige tjenestene tror. Richard Burton hadde fram til The Spy Who Came in From the Cold blitt ansett som uegnet til å bære en stor film. Noe hans fantastiske innsats her snudde helt om på. I scene etter scene overbeviser han oss om at han både er drikkfeldig, uvasket, sur og lei. Og Peter van Eyck som østtysk spionsjef, Oskar Werner som hans nestkommanderende og Claire Bloom som kjæresten bidrar alle på sitt vis til å bygge opp rundt hovedrolleinnehaveren. Rupert Davies har æren av å være den første til å gestalte den langt mer sympatiske agentkollegaen Smiley. Og Cyril Cusack er sjefen, Control. Mange av anekdotene rundt innspillingen handler, ikke uventet, om strevet med å holde Burton edru. Bernard Lee, kjent som James Bonds sjef M, spiller butikkinnehaver som blir en del av spillet for å lure østtyskerne. 

Murder at the Gallop

England/1963/George Pollock/Margaret Rutherford, Stringer Davis, Robert Morley, Flora Robson, Charles Tingwell m. fl.

Murder at the Galloper den andre av i alt 4 Miss Marple-filmer med Margaret Rutherford som Agatha Christies skarpe privatdetektiv. Som de andre filmene hennes er den regissert av George Pollock og hennes mann i virkeligheten, Stringer Davis, spiller hennes høyre hånd. Historien er basert på en Poirot-bok og oppdatert til 60-tallet, uten at det spiller særlig noen som helst rolle. Rutherford var den første film-Marple, og det sies at Christie selv ikke helt likte den litt røffe stilen hun hadde. Og det må sies at i motsetning til de versjonene vi har sett gjennom årene på film og TV, så er ikke denne inkarnasjonen av den berømte snushanen til å spøke med. Det er selvsagt aldri noe "action" her, men vi innbiller oss at skulle det komme til bråk så kan hun slå fra seg også. Da den rike enstøingen Enderby dør i mistenkelige omstendigheter, påtar Miss Marple seg oppgaven med å finne ut hvem av de fire etterkommerne hans som var utålmodig nok til å framskynde arveoppgjøret. Som i de fleste andre Agatha Christie-bøker er det komplett umulig å gjette hvem morderen er, men likevel svært så underholdende å følge etterforskningen. Rutherford har en måte å bevege seg på som gjør henne til en drøm for filmkameraet. Men det er nok likevel Robert Morley som stjeler de fleste av scenene her - bare ved å være akkurat slik han pleier å være.  

Touch of Evil

USA/1958/Orson Welles/Charlton Heston, Janet Leigh, Orson Welles, Joseph Calleia, Akim Tamiroff m. fl.

Opprinnelig skulle Orson Welles bare spille i denne filmen basert på Whit Mastersons bok Badge of Evil. Men de andre skuespillerne insisterte på at han også skulle ha regien, og slik ble det som kunne ha vært en helt vanlig spenningsfilm til det et av de første eksemplene på den type sleazy b-thriller som for eksempel David Lynch puslet med på 80- og 90-tallet. Welles sa i intervjuer at han bevisst ville forvirre og irritere publikum, og selvsagt grep produsentene inn og la til forklarende scener i ettertid. Etter min mening er det ikke så mange at det skjemmer filmen, men det var nok til at filmlegenden tok avstand fra det ferdige resultatet. Narkotikapolitimannen Ramon Vargas (Heston) er på bryllupsreise med kona Susie (Leigh) i en liten grenseby i Mexico, da han snubler over et grotesk dobbeltdrap. Men til tross for rasistiske politimenn, gale motellansatte (Dennis "McCloud" Weaver som en Norman Bates-aktig psykopat) og at mafiaen etter hvert angriper Vargas' kone, så er det den forfyllete, korrupte og antakeligvis sinnsyke politikapteinen Hank Quinlan (Welles) som utgjør den største trusselen her. Selv om Touch of Evil ikke ble noen suksess i USA på 50-tallet, så hersker det liten tvil nå i ettertid om at dette er det siste mesterverket fra det som en gang var verdens fremste regissør. Og de som syntes at Welles hadde tapt seg mye på kort tid, ante antakelig ikke at han i rollen som Quinlan er stuffet med 30 kilo ekstra og hadde tilbrakt 4 timer i sminkestolen. Et herlig perverst og forskrudd mesterverk!