Skrekk

Tremors

USA/1990/Ron Underwood/Kevin Bacon, Fred Ward, Finn Carter, Michael Gross, Reba McEntire m. fl.

-Run for it? Running's not a plan! Running's what you do, once a plan fails!

Det å lage en monsterfilm ala Frogs (1972) og Night of the Lepus (1972) så sent som i 1990, det krever et visst øre for takt og tone. Og jeg synes regidebutanten Ron Underwood fikser det veldig bra. Skuespillerne ser i hvert fall ut til å ha det gøy, der de konstant løper rundt og brøler replikker til hverandre. Og sånt smitter veldig lett over på oss som ser på. Da dagdriverne Valentine McKee (Bacon) og Earl Bass (Ward) nærmest snubler over noen enorme monstre som bor under bakken, skaper de panikk i det lille ørkensamfunnet hvor de bor. Men sammen med geologen Ronda LeBeck (Carter) og overlevelsesfanatikerne Heather (McEntire) og Burt (Gross) Gummer bestemmer de seg for å kjempe. Det er som sagt et hektisk tempo i Tremors. Og det spørs om ikke det er akkurat det som gjør filmen til god underholdning. Countryartisten Reba McEntire synger selvsagt sangen som spilles under rulleteksten på slutten av filmen. 

Leviathan

USA/1989/George P. Cosmatos/Peter Weller, Richard Crenna, Amanda Pays, Ernie Hudson, Daniel Stern m. fl.

Med folk som Weller, Crenna, Pays, Hudson, Stern, Hector Elizondo, Lisa Eilbacher og Meg Foster på rollelista er det vanskelig å kalle Leviathan en b-film. Men de store navnene til tross, dette er absolutt en rett-på-video affære. Men en svært underholdende en. Året er 2027 og geologen Steven Beck (Weller) leder en gruppe arbeidere (Pays, Hudson, Stern, Elizondo m. fl.) som utvinner sølv og mineraler på havets bunn. På en av sine siste arbeidsdager før permisjon oppdager de en sunket sovjetisk u-båt. Ombord befinner det seg et virus som snart begynner å spre seg blant Becks mannskap. Cosmatos kopierer såpass mange tidligere science fiction/monsterfilmer (AlienThe Thing osv.) at man sitter og nikker anerkjennende til omtrent alt vi blir servert. Det største sjakktrekket er nok at effektene hovedsaklig er praktiske. Det gir i hvert fall skrekkelementene en nærmest sjarmerende stil som bør appelere til alle med sans for god, gammeldags slim, blod og gørr. DeepStar Six kom ut så og si samtidig og har nærmest lik handling, men med mer ukjente skuespillere.

Amsterdamned

Nederland/1988/Dick Maas/Huup Stapel, Monique van de Ven, Serge-Henri Valcke, Tanneke Hartzuiker, Wim Zomer m. fl.

Nederlandsk krim er kanskje ikke hverdagskost for dvd-jockeyene der ute. Men de filmene som har dukket opp på våre breddegrader holder som regel et høyt nivå. Amsterdamned (genial tittel!) er en slags skrekk/action-hybrid som gjorde rent bord på video i 1988, og som faktisk hadde æren av å åpne Felix kino på Aker Brygge i sin tid. En (får vi anta) gal morder bruker de mange kanalene i den nederlandske hovedstaden som utgangspunkt for å ta livet av tilfeldig utvalgte ofre. Den tøffe politietterforskeren Eric Visser (Stapel) jobber mot klokka for å løse saken. Som seg hør og bør en film fra kanalbyen er en lang og fet båtjakt et av høydepunktene her. En biljakt liver også opp. Og de grusomme drapene til tross, filmen gir oss absolutt lyst til å avlegge byen et besøk. 

Jaws: The Revenge

USA/1987/Joseph Sargent/Michael Caine, Lorraine Gary, Lance Guest, Mario Van Peebles, Karen Young m. fl.

Jeg ser at mange peker ut denne som den desidert verste Haisommer-filmen. Jeg er ikke enig. Ser vi bort ifra den stupide handlingen - som vi må være ærlige og si at alle filmene lider under, også Spielbergs - så er det mye her som er et steg opp fra forrige gang. Handlingen er ihvertfall mer rettlinjet og actionscenene mye klarere filmet. Så får det heller være at alle de involverte - og kanskje spesielt Michael Caine - oppfører seg som om de vil bli fort ferdig med scenen, så de kan gå tilbake til strandbaren. Da Sean Brady (Mitchell Anderson) blir drept av en hai, bestemmer familien seg for å feire jul på Bahamas. Men etter en stund får Ellen Brody (Gary) følelsen av at haien som drepte sønnen har fulgt etter dem. Caine er åpenbart med kun for å få et stjernenavn på plakaten, og hans rollefigur Hoagie er derfor totalt unødvendig for historien. Men han trivdes åpenbart i solskinnet på Bahamas, og det er jo fint. Men noen burde fortalt regissør Sargent at store portrettbilder av Roy Scheider flere steder i filmen, ikke betyr at han er med. Slutten på denne versjonen er den nyinnspilte, europeiske. Den hvor alle de involverte overlever, men som har litt problemer med å forklare hvorfor haien egentlig dør. Ved hjelp av litt spoling fram og tilbake kan det se ut som om den blir spiddet på den brukne baugmasten på båten til Mike Brody. Det var uansett helt greit å avslutte serien etter 4 filmer.

Angel Heart

USA/1987/Alan Parker/Mickey Rourke, Robert De Niro, Lisa Bonet, Charlotte Rampling, Stocker Fontelieu m. fl.

Nå i ettertid er det nesten litt trist å se Mickey Rourke-filmer fra midten av 80-tallet. Ikke først og fremst fordi vi blir minnet på hvor godt han en gang så ut, men fordi det er så åpenbart at vi har å gjøre med et stort talent som gikk seg vill på vei inn i 90-tallet. Nine 1/2 Weeks (1986), denne og Barfly (1987) gjorde ham til et stort navn verden over. Men allerede et par år senere lå karrieren hans i ruiner. Et og annet lysglimt finnes selvsagt, men ingenting i nærheten av formtoppen i denne Alan Parker-regisserte film noir/horror-thrilleren. Privatdetektiven Harry Angel (Rourke) får i oppdrag av den mystiske Louis Cyphre (De Niro) å finne jazzmusikeren Johnny Favorite. Oppdraget bringer snushanen til New Orleans og voodoo-prestinnen Ephipany Proudfoot (Bonet). Men akkurat hvorfor Cyphre har sendt ham ut på leting etter Favorite oppdager han ikke før det er for sent. Det var mye bråk rundt sexscenen mellom Rourke og "Denise fra Cosby Show" Bonet på 80-tallet, og det overskygget dessverre hvor flott filmet og godt fortalt denne spenningsfilmen er. Og ingen snakket om hvilken fantastisk regissør Parker var under hele det tiåret! Etter eget utsagn var sistnevnte såpass skremt av De Niros framtoning som Louis Cyphre/Lucifer at han lot skuespilleren regissere seg selv. Rollen som Harry Angel ble først tilbudt De Niro, samt Al Pacino og Jack Nicholson, før Mickey Rourke endelig fikk den. 

r

Opera

Italia/1987/Dario Argento/Cristina Marsillach, Ian Charleson, Urbano Barberini, Daria Nicolodi, Corolina Cataldi-Tassoni m. fl.

Kynisk sagt kan vi si at dette er den siste Argento-filmen som virkelig satte spor etter seg internasjonalt. Mannen er fortsatt høyst aktiv, og det er absolutt kraft i flere av de senere produksjonene hans. Men Opera vil nok for all framtid representere den siste gangen regissøren fikk filmkontrollen til å virkelig sette kaffen i vrangstrupen. Sjangermessig er vi tilbake i stalker/slasher-landskapet, med mange mørke kroker og førstepersondrap. Og det er relativt oppfinnsomme, og blodige, scener vi får servert. Musikken veksler mellom opera og tung rock, men fungerer langt bedre enn i f. eks. Phenomena (1985). Operasangerinnen Betty (Marsillach) blir forfulgt av en gal fan som ikke tillater at hun har nære relasjoner til verken kollegaer eller bekjente. Den mest berømte gimmicken i Opera, og muligens Argentos karriere, er når hovedpersonen får teipet masse synåler under øynene for å hindre henne i å blunke, og dermed tvinger henne til å se på morderens ugjerninger. Denne sekvensen har fått tyske sensorer til å love at filmen aldri vil bli godkjent for kinovisning i det landet. I tillegg til den oppsiktsvekkende volden, og til tross for den strengt tatt slette personregien, er det skikkelig format over mange av tablåene her. Og filmen er derfor merkelig nok ganske lett å like. Som vanlig er den engelske dubbingen mer forstyrrende enn oppklarende, men den er i hvert fall for det meste utført av skuespillerne selv.. Den litt påklistrede slutten i de sveitsiske alpene har fått mange til å avfeie hele greia, men dette er likevel må-se-Argento.

r

Psycho III

USA/1986/Anthony Perkins/Anthony Perkins, Diana Scarwid, Jeff Fahey, Roberta Maxwell, Hugh Gillin m. fl.

I never went away don't you know that by now? You can't get rid of me.

-Norman Bates

Etter suksessen med Psycho II er det ikke rart det ble enda en oppfølger. Det er heller ikke særlig merkelig at Anthony Perkins valgte denne filmen å debutere med som regissør. For selv om han personlig mente at figuren nærmest hadde ødelagt karrieren hans, så er det nettopp Norman Bates alle forbinder ham med. Og det er slettes ingen ueffen film han serverer oss. Det har gått noen måneder siden hendelsene i med Emma Spool (Claudia Bryar) og Norman (Perkins) er travelt opptatt med å drive motellet sitt. Men da han ansetter slubberten Duane Duke (Fahey) som resepsjonist, og den frafalne nonnen Maureen (Scarwid) flytter inn i rom 1, begynner det utstoppede liket av moren å snakke til sønnen sin igjen. Perkins har sagt i intervjuer at han ikke hadde helt grepet om jobben som regissør. Og det er klart for de fleste at han aldri ville nå de høydene som Alfred Hitchcock og Richard Franklin tok de to første filmene til. Men han har et visuelt grep som fenger, og en skuespillerstab som gjør jobben sin, så summen blir et verdig bidrag til trilogien (jaja, det kom en 4. film laget for TV senere, men den glemmer vi nå). Litt blodigere og ørlite grann morsommere er det også. Og Jeff Fahey er nesten like sleazy som Dennis Franz var i den forrige filmen.

r

The Texas Chainsaw Massacre part 2

USA/1986/Tobe Hooper/Dennis Hopper, Caroline Williams, Jim Siedow, Bill Mosely, Bill Johnson m. fl.

I filmhistorien er Tobe Hoopers Motorsagmassakren noe mer enn bare en filmtittel - den er et begrep. Den notorisk berømte filmen som på tidlig 80-tall ble selve symbolet på videovold - uten å inneholde noe særlig grafisk vold i det hele tatt - er den dag i dag noe mange har hørt om og egentlig få har sett. Mer i skyggen av den berømte historien om motorsagsvingeren Leatherface og hans morderiske familie står Hoopers oppfølger The Texas Chainsaw Massacre part 2. Med Cannon Group i ryggen serverer regissøren nå det som manglet første gang; blod i bøtter og spann! Heldigvis paret med passe mengder kølsvart humor. Leatherface "Bubba" Sawyer(Johnson), broren Chop Top (Mosely), onkelen Drayton (Siedow) og bestefaren (Ken Evert) på 137 år har flyttet chili-utsalget sitt til Øst-Texas. Der blir de snart avslørt som servitører av menneskekjøtt, av radio-dj'en Vanita "Stretch" Brock. Men da de forsøker å rydde frøken Brock av veien, dukker den tidligere marshalen Lefty Enright (Hopper) opp med sine egne motorsager klare. Enright er i familie med ofrene for den første motorsagmassakren, og han er klar for hevn! Dennis Hopper hevdet at dette var den verste filmen i karrieren hans (han sa det samme om Super Mario i 1993). Og kanskje det. Jeg synes egentlig han var ganske god. Og som trashy skrekkunderholdning holder dette i massevis. Mye av æren for det har avgjørelsen om å gjøre Caroline Williams rollefigur til noe annet enn en dum blondine som løper skrikende rundt i mørke. Dessverre kan jeg ikke la være å tenke på Dan Aykroyds Nothing But Trouble (1991) mens det pågår, og da blir det bare ennå morsommere. Og litt spennende, da. ..    

r

Phenomena

Italia/1985/Dario Argento/Jennifer Connelly, Donald Pleasence, Daria Nicolodi, Patrick Bauchau, Fiorenca Tessari m. fl.

Med tidligere mesterverk friskt i minnet, er det rett og slett litt trist å se hvordan Dario Argento fomler med Phenomena. Filmen er visstnok en av hans personlige favoritter. Men i mine øyne er den både rotete skrevet og slapt regissert. Flotte bilder fra den sveitsiske landsbygda og gode spesialeffekter til tross, vi må passere timesmerket før det virkelig tar av i en retning som griper oss. Og selv da favner historien over altfor mange temaer. Jennifer Corvin (Connelly), som av en eller annen grunn er i stand til å kommunisere med insekter, skal gå på skole i Sveits mens faren jobber utenlands. Vel framme i Zürich oppdager hun at en seriemorder herjer i nabolaget. Sammen med etnomologen John McGregor (Pleasence) setter Jennifer i gang sin egen etterforskning. 15 år gamle Connellys uerfarenhet som skuespiller, og det at dialogen går på engelsk, jobber hele tiden i mot Argento. Mannen har aldri vært interessert i karakterutvikling i filmene sine, og her går det spesielt mye over stokk og stein til tider. Musikk av Motorhead og Iron Maiden er heller ikke de store stemningsskaperne når det er meningen å være skummelt. Men originalt er det, og Pleasence virker relativt normal, så alt er ikke forgjeves. Eks-fru Argento, Daria Nicolodi, er også denne gang med i en større rolle. Og nå har hun tatt et langt steg bort fra sitt vanlige, snille jeg.    

r

Christine

USA/1983/John Carpenter/Keith Gordon, John Stockwell, Alexandra Paul, Robert Prosky, Harry Dean Stanton m. fl.

On the day I was born
The nurses all gathered 'round
And they gazed in wide wonder
At the joy they had found
The head nurse spoke up
And she said leave this one alone
She could tell right away
That I was bad to the bone

-George Thorogood

Etter 5 mesterverk på rad var det kanskje å forvente at John Carpenter på et eller annet tidspunkt ville trå litt feil. Og selv om det ikke er noe i veien med Christine per se, så føles den litt som et noe halvhjertet forsøk på å bli mainstream. Den mangler i hvert fall mye av den Carpenter-magien som gjør at perioden hans mellom 1976 og 1982 stikker seg sånn ut. Men istedet for å klage over hva filmen ikke er, la oss konsentrere oss om hva den faktisk er. Det puslete mobbeofferet Arnie Cunningham (Gordon) kjøper en dag en 1958-modell Plymouth Fury og pusser den opp. Men snart viser det seg at bilen, vel, rett og slett er ond. Den kan øyensynlig kjøre på egenhånd. Og reparere seg selv etter å ha fått skrammer. Arnie forandrer etter hvert personlighet, og mobberne begynner å dø i bisarre trafikkulykker. Arnies kjæreste (Paul) og beste venn (Stockwell) bestemmer seg for å ødelegge bilen. Men kan det være sånn at det egentlig er Arnie som sitter bak rattet? Alt som har med bilen å gjøre er suverent, både teknisk og handlingsmessig. Og den som fant på å bruke George Thorogoods Bad to the Bone som gjennomgangslåt, er et geni. Som i b-filmen The Car (1977) skapes det god stemning, og spenning, ved at vi ikke vet om det er Arnie som dreper sine motstandere, eller om det er bilen selv som står for kjøringen. Og hvem nyter ikke synet av en 50-tallsbil som deltaker i en godt filmet biljakt? Men så var det dette med all high school-dramatikken, med dårlige skuespillere, som tar opp så mye plass, da...28 biler ble kjøpt inn for filmingen, hvorav bare et par "overlevde".

r

Psycho II

USA/1983/Richard Franklin/Anthony Perkins, Vera Miles, Meg Tilly, Robert Loggia, Dennis Franz m. fl.

-Mary, I'm becoming confused again, aren't I?

Ifølge Alfred Hitchcocks datter Patricia, ville den gamle mesteren satt pris på en oppfølger til sin gamle klassiker Psycho (1960). Men uten skrekkspesialisten Richard Franklin i registolen, tror jeg ikke mange andre hadde trodd at dette skulle bli så bra som det har blitt. Ja, mange mener oppriktig at den er bedre enn originalen. Det har gått 22 år, og Norman Bates (Perkins) har blitt vurdert som tilregnelig nok til at han kan flytte hjem igjen. Men ikke før har han gjenåpnet motellet sitt, så begynner en rekke mystiske telefonsamtaler, truende brev og grusomme drap å dytte vår mann ut i galskapen igjen. Ryktene sier at Perkins var så tvilende til å ta rollen som Norman en gang til, at det ble vurdert å gjøre innspillingen med Christopher Walken som den gale motelleieren. Og selv om jeg mer enn gjerne skulle sett akkurat det, så er en Psycho-historie uten Anthony helt utenkelig. Den lange, tynne amerikaneren har helt klart sin egen, underlige spillestil. Men har man sansen, så er mannen utrolig fengslende å se i aksjon. Meg Tilly, som ikke trivdes under innspillingen, gjør sitt beste i en utakknemlig rolle som niesen til Marion Crane (Janet Leigh) fra den første filmen. Kanskje de skulle prøvd litt hardere å overtale Jemie Lee Curtis til å ta rollen? Robert Loggia, som Normans psykiater, Dennis Franz, som sleazy motellansatt, og Claudia Bryar, som Bates' egentlige mor, sørger for at det som i utgangspunktet skulle vært en TV-film framstår både classy og kvalitetsbevisst. Regissør Franklin klarer selvsagt ikke å dy seg, og legger inn nye versjoner av både dusjscenen og kikkingen gjennom hull i veggen. Og den slutten er det ikke mange som har klart å overgår! 

Jaws 3-D

USA/1983/Jon Alves/Dennis Quaid, Bess Armstrong, Simon MacCorkindale, Louis Gossett jr, John Putch m. fl.

Når man bestemmer seg for å se en skrekk/spenningsserie som går over et visst antall år og som skifter produsent/regissør før hver film, vet en innerst inne at dette ikke kommer til å holde kvalitetsmessig helt ut. Det tredje kapitlet i soga om familien Brodys forhold til livet under vann, har vett på å skifte miljø totalt. Og hadde de bare holdt seg til premisset om at en stor hvit hai kommer seg inn i en Sea World-aktig park, så kunne dette blitt langt bedre. Men manusforfatterne, og ikke minst regidebutant Alves, krongler det til med et utall uvesentlige bihistorier og uinteressant karakterutvikling. En hai kommer seg inn i en vannpark i Florida, hvor brødrene Mike (Quaid) og Sean (Putch) Brody jobber. Da haien dør, kommer moren for å finne avkommet. Og hun er sint. Kommende stjerner som Quaid og Armstrong gjør sitt beste med det de har fått utdelt. Undervannsscenene er relativt fint filmet. Og filmen er aldri kjedelig. Men elendige spesialeffekter, kombinert med mye underlig dialog, gjør at vi ler mer enn vi skvetter av denne filmen. Det som skulle være 3-D-effekter virker selvsagt bare latterlige i dag. Dette var Lea Thompsons debutfilm.   

r

Cujo

USA/1983/Lewis Teague/Dee Wallace, Danny Pintauro, Daniel Hugh Kelly, Christopher Stone, Ed Lauter m. fl.

Tidlig på 80-tallet var Stephen Kings navn på VHS-coveret fortsatt et godt tegn. Og selv om forfatteren selv innrømmer at han drakk så tett under arbeidet med boka Cujo, at han ikke kan huske å ha skrevet den, så er dette King fra øverste hylle. Opplegget er enkelt, og kanskje ørlite grann latterlig. Men takket være forfatterens gode grep om skrekk, og regissør Teagues effektive fortellerstil, så blir Cujo en film som griper deg. Og fordi den ble filmet før MTV-generasjonen kom og forlangte hyperkjappe klipp og fyrverkeri i hver eneste scene, så er det menneskelige dramaet godt bevart. Dette er en film for voksne mennesker, og den er stolt av det. Donna Trenton (Wallace) og sønnen Tad (Pintauro) får motorstopp på tunet til mekanikeren Joe Camber (Lauter). Ikke verdens undergang, hadde det ikke vært for det faktum at den rabiessyke St. Bernardshunden Cujo herjer på utsiden av bilen. Det som gjør at filmen kryper sånn inn under huden på seerne, er først og fremst spillet til Wallace og Pintauro. Panikken og redselen de portretterer virker så ekte at det nesten blir for mye av det gode. De seks hundene som "spiller" Cujo gjør også en bra jobb, selv om vi i flere scener kan se av logringen at de slettes ikke er så skumle som vaniljesausen de er dynket med, skal ha det til. Wallace er Kings favoritt blant alle de som har spilt i filmer basert på hans bøker.  

r

The House of the Long Shadows

England/1983/Pete Walker/Vincent Price, Christopher Lee, Peter Cushing, Desi Arnaz jr., John Carradine m. fl.

Hver for seg, og ganske mange ganger sammen, regjerte herrene Vincent Price, Christopher Lee og Peter Cushing skrekkfilm-markedet i flere tiår. I 1983 fikk veteran-regissør Peter Walker æren av å samle de tre, pluss John Carradine, i en halvt komisk og halvt tradisjonell skrekkfilm. Manus er basert på et skuespill fra 1913, tilført mye blod og gørr anno 80-tallet, og har rikelig med plass for de fire stjernene til å skinne i sine tilmålte partier. Den amerikanske forfatteren Kenneth Magee (Arnaz jr) inngår et veddemål med den engelske forleggeren sin, Sam Allyson (Richard Todd), om at han kan skrive en roman på 24 timer. Allyson låner Magee landstedet sitt som har stått tomt i årevis. Men da Magee ankommer etter mørkets frambrudd, finner han huset befolket av de tidligere eierne, slekten Grisbane (Price, Carradine, Cushing, Lee og Sheila Keith). Og de nye beboerne har langt mer groteske planer for kvelden enn Magee. Ikke overraskende er det Lee som kommer best fra dette toppmøtet. De andre er nok blitt litt for gamle og trette til å gi jernet. Men The House of the Long Shadows er likevel et slags must-see for dem som liker Hammer-filmer og en eller flere av de involverte. Carradine (77 år) sitter åpenbart og sover under en av de mange dialogene til Price (72 år), og Cushing (70 år) spiller en slags anti-Van Helsing som er full halve filmen og ikke utgjør noen fare for Lee (61) når han begynner å flekke tenner. Vi får håpe alle de involverte tjente en slant til å spe på pensjonen... 

The Thing

USA/1982/John Carpenter/Kurt Russell, Keith David, Wilford Brimley, T.K. Carter, Richard Dysart m. fl.

-Se til helvete og kom dere vekk. Det er ikke en bikkje, det er en slags ting! Det imiterer en bikkje, det er ikke virkelig! KOM DERE VEKK IDIOTER!                      

I 1982 - etter 4 klassiske spenningsfilmer på rekke og rad (Assault on Precinct 13HalloweenThe Fog og Escape From New York) - sementerte John Carpenter sitt rykte som skrekkfilmmester numero uno med en film som ikke lignet på noe annet i historien. På papiret er det en nyinnspilling av forbildet Howard Hawks The Thing from Another World fra 1951. Men takket være spesialeffektguruene Stan Winston og Rob Bottin, samt deres 40 mann store team, blir vi servert en oppvisning i praktiske spesialeffekter som savner sidestykke. Via en norsk naboleir blir en amerikansk sydpolbase invadert av et vesen fra det ytre rom. En etter en tar den over kroppene til de 12 mennene, og snart handler det ikke lenger om å overleve. De må rett og slett stoppe monsteret før det når sivilisasjonen. Kurt Russell har sagt at dette er hans favoritt blant hans egne filmer. Og det er lett å forstå hvorfor. Men samtiden var ikke nådig mot Carpenters visjon. Dette var hans første studioproduksjon, og ble på alle måter en flopp. Nå ser vi selvsagt hvor genial filmen er, og anbefalinger ropes ut fra de høyeste tinder.

r

Tenebre

Italia/1982/Dario Argento/Anthony Franciosa, Giuliano Gemma, Daria Nicolodi, John Saxon, John Steiner m. fl.

Etter et par overnaturlige historier er Argento tilbake i gode, gamle seriemorderland igjen. Og denne gang er han antakeligvis ute etter å bevise at han ikke bare kan lage spenning med skygger, sterke farger og intens musikk. Så og si alt i Tenebre foregår på godt opplyste områder - ja, til og med nattescenene - og lydsporet er holdt på et minimum. Likevel er det intenst spennende. Og blodig på de mest oppfinnsomme måter. Spenningsforfatteren Peter Neal (Franciosa) reiser til Roma for å promotere sin siste bok. Der herjer en seriemorder som ser ut til å bruke Neals romaner som mal for drapene. Etterforskeren med ansvar for saken, detektiv Germani (Gemma) forsøker så godt han kan å beskytte forfatteren, men morderen vil det annerledes. Det er mange figurer med i historien denne gang, og manus er veldig godt skrevet. Så dette er nok den av Argentos filmer hvor man lengst sitter og gjetter på hvem det egentlig er som står bak de groteske kniv- og øksemordene. En to og et halvt minutt lang tagning uten klipp, hvor kamera beveger seg fra den ene siden av et hus til den andre, imponerer stort teknisk. De ekstreme voldsscenene har sørget for at filmen fortsatt er forbudt i flere land i europa. En personlig favoritt.

p

Incubus

USA/1982/John Hough/John Cassavetes, John Ireland, Kerrie Keane, Helen Hughes Erin Noble m. fl.

John Cassavetes tilhørte den eksklusive eliten av filmmennesker som skrev, produserte, regisserte og spilte i sine egne filmer. Filmer som både var kunstverk og store suksesser. Men for å få råd til prosjektene sine, tok han innimellom roller i andres verker. Her f. eks. låner han ut talentet sitt til en skrekkis som kanskje muligens ikke helt og holdent hadde trengt en skuespiller av hans format. Det blir sagt at han selv skrev om 80% av replikkene til rollefiguren. Men det spørs om ikke selve manuset også kunne trengt en liten finpuss. En god del blodige spesialeffekter til tross, det går dessverre litt for lenge mellom hver gang nakkehårene våre reiser seg. Og det overnaturlige elementet er ikke så godt håndtert som resten. En liten by i New England blir hjemsøkt av en rekke voldelige overfall og grusomme voldtekter. Sheriffen (Ireland) mener det må stå en gjeng bak, men doktor Sam Cordell (Cassavetes) og journalisten Laura Kincaid (Keane) mistenker at det er unggutten Tim Galen (Duncan McIntosh) alene som er ansvarlig. Oppbygningen i Incubus kan minne mye om den i de gamle spenningskortfilmene til Alfred Hitchcock og Roald Dahl. Det bygges opp og bygges opp til et sluttpoeng som kanskje ikke helt tilfredsstiller. Men Cassavetes er god. Og det hviler en fin sleazy stemning over historien.  

Piranha II - The Spawning

Italia/1981/James Cameron/Tricia O'Neil, Steve Marachuk, Lance Henriksen, Ricky Paull Goldin, Ted Richert m. fl.

La meg bare begynne med å si - i tilfelle noen fans skulle få for store forhåpninger - at selv om det står at James "Terminator og Aliens" Cameron har regissert denne Jaws-ripoff'en, så vil det for alle som har Tentacles (1977) friskt i minne, stå klart fra første bilde at dette uten tvil er en Ovidio G. Assonitis-film. Minus stjerner som John Huston, Shelley Winters og Henry Fonda, men med langt flere bikini-kledde damer. Dykkeinstruktøren Annie Kimbrough (O'Neil) og biokjemikeren Tyler Sherman (Marachuk) får mistanke om at de nylige angrepene på turistene er utført av militært utviklete super-pirajaer, flyvende sådanne. Ved hjelp av Annies eksmann Steve (Henriksen) tar de opp kampen mot de dødelige fiskene. Om Cameron kan krediteres for noe av arbeidet bak kamera her, så vil jeg tro at de helt brukbare effektene kan tilhøre ham. Og selv om Henriksen har sagt i intervjuer at budsjettet var så lavt at han måtte skaffe uniformen til rollen som havnepoliti selv, så er de forskjellige blodige angrepene fra pirajastimen kompetent koreografert og filmet. Assonitis er selvsagt ingen Joe Dante, og den originale Piranha-filmen fra 1978 vil alltid stå som en av de beste kopiene av Spielbergs haifilm, men som blodig, tidtrøyte med fine bilder fra Jamaica, er dette greit nok. Et tips til filmprodusenter: Hvis du opererer med et lavt budsjett, ikke ha en eksplosjon som klimaks i filmen.  

Venom

England/1981/Piers Haggard/Klaus Kinski, Oliver Reed, Sterling Hayden, Nicol Williamson, Sylvia Miles m. fl.

Noen filmer har en produksjonshistorie som er så interessant at det ferdige resultatet nesten blekner i forhold til sladderen fra settet. Venom er på ingen måte noen dårlig film, snarere tvert i mot så er den muligens en tanke for velspilt og regissert til å gjøre den riktig så spennende som manuset legger opp til. Kanskje hadde det vært en fordel om den opprinnelige regissøren, amerikanske Tobe Hooper, hadde fått bli og ikke blitt tvunget av prosjektet av skuespillerne? Haggard arvet ihvertfall oppgaven, og måtte handskes med et helt galleri av de vrangeste og vanskeligste skuespillerne som fantes på den tiden. Selve historien er klassisk skrekkmateriale; En gutt får ved en feil fra dyrebutikkens side levert en svart mamba, verdens giftigste slange, hjem til seg. I samme øyeblikk slår tre kidnappere til (Kinski, Reed og Susan George), og gutten blir tatt som gissel sammen med sin tøffe bestefar (Hayden). Her i fra og ut skulle selvfølgelig slangen være det store spenningselementet. Men takket være historiene om den konstant misfornøyde Williamson, om den i overkant tøffe Hayden og, kanskje aller best, om hvordan drankeren og machomannen Reed konstant terget psykopatiske Kinski til han eksploderte, så blir bare det giftige reptilet et slags mellomspill mellom de fantastiske dialogscenene. Og bare så det er sagt, Kinskis dødsscene, hvor han blir skutt og bitt til han faller fra husets balkong innhyllet i en blodig gardin, er en av de virkelig store i filmhistorien! 

p

The Last Shark

Italia/1981/Enzo G. Castellari/James Franciscus, Vic Morrow, Micaela Pignatelli, Joshua Sinclair, Giancarlo Prete m. fl. 

-One thing's for sure, it wasn't a floatin chainsaw.

Når Enzo G. Castellari tar en pause fra dystopisk science fiction og Franco Nero-westerns for å lage en ripoff av Jaws, da skjønner man instinktivt at her sløses ikke tiden bort på uvesentligheter og karakterutvikling. Publikum vil se en morderisk kjempehai som jakter på turister som svømmer i havet eller seiler i båt. Og så vil de se en sammensatt gruppe mennesker i en altfor liten båt jakte på menneskeeteren langt ute til havs. Og, guess what, det er akkurat hva vi får i The Last Shark. Da en hvithai begynner å terrorisere en liten kystby i Savannah, bestemmer forfatteren Peter Benton (Franciscus) og den haihatende fiskeren Ron Hamer (Morrow med en fryktelig dialekt som muligens skal forestille irsk) seg for å ta livet av den morderiske fisken med dynamitt. Castellari stjeler ikke overraskende friskt og freidig fra de to første Haisommer-filmene. Bruken av undervannscener fra Malta skaper en viss originalitet, selv om dokumentaropptakene av ekte haier får drapsfisken til å se liten og rar ut. Men den mekaniske haien hans er bedre laget enn Spielbergs, og tempoet er langt kvikkere, så mange ble lurt til å tro at dette var film nummer 3 i serien. Noe som sørget for at prosjektet relativt raskt ble stoppet med trusler om rettslige tiltak fra produsentene av de "ekte" filmene. Det er mange fryktelig dårlige haifilmer der ute - dette er ikke den verste av dem.

Without Warning

USA/1980/Greydon Clark/Jack Palance, Martin Landau, Tarah Nutter, Christopher S. Nelson, Cameron Mitchell m. fl.

De fleste husker nok hvordan Arnold Schwarzenegger strevde med det uregjerlige romvesenet i Predator fra 1987. En nærmere titt på filmhistorien viser imidlertid at det ikke er den eneste fremmede som har kommet til jorda for å jakte på mennesker. I denne filmen, laget 7 år tidligere, er det innbyggerne i en liyen by i California som blir utsatt for en mannevond menneskejeger. Det er lenge litt uklart akkurat hva han bedriver, men han kaster ihvertfall små organiske frisbeer som fester seg på folk og borer små tentakler inn i huden. Og så lagrer han likene i et lite skur i skogen. Selve romvesenet ser vi ikke så mye til, så det blir mye løping rundt i mørket. Og når han til slutt viser seg å være en 3 meter høy skalla kis med blå hud, så går det ikke akkurat kaldt nedover ryggen på oss seere. Dette er selvsagt lavbudsjett så det holder. Av totalbudsjettet på 150 000 dollar gikk visstnok 75 000 til Palance og Landau, og 20 000 til spesialeffekter. Og da sier det seg selv at regissøren må være oppfinnsom. Men han får i alle fall de to stjernene til å jobbe for pengene, og det er lenge uklart hvem som spiller gal best av de to. David Caruso debuterer her som en av de fire tenåringsklisjeene som ikke hører på landsbyidiotens advarsler og drar opp til innsjøen for å bade og kline, selv om det åpenbart er midt på vinteren. Monsteret blir forresten spilt av Kevin Peter Hall (2, 20 på strømpelesten) som var Skapulf og Arnolds Predator noen år senere.

The Fog

USA/1980/John Carpenter/Adrienne Barbeau, Jamie Lee Curtis, Tom Atkins, Janet Leigh, Hal Holbrook m. fl.

-Something came out of the fog and tried to destroy us.

Etter megasuksessen Halloween (1978) var John Carpenter innom et par TV-prosjekter, før han gjorde nye forsøk på å skremme vannet av kinopublikummet med denne spøkelseshistorien fra kysten av California. Som i historien om Michael Myers holder han de bloddryppende scenen på et minimum, og satser heller på den snikende følelsen av uhygge. Rett før 100-årsdagen til kystsamfunnet Antonio Bay oppdager den lokale presten, Malone (Holbrook), at byens forfedre slo seg opp ved å drepe og rane innbyggerne i en lokal spedalskkoloni. Den samme kvelden kommer en mystisk tåke snikende inn over land. Og inne i denne tåka befinner det seg en gruppe tungt bevæpnede spøkelser. Selv om Jamie Lee Curtis er med og løper og skriker også denne gang, er det fru Carpenter, Adrienne Barbeau, som spiller hovedrollen her som radio-dj med en gryende mistanke om hva som skjer. Og selv om det er en relativt billig produksjon, er Carpenter såpass dreven bak kamera at han kan by på både fantastiske bilder, gode spesialeffekter og spenning som ikke hadde vært av veien i en langt dyrere produksjon. Tenk Spielbergs Jaws (1976) og Poltergeist (1982). Filmen hadde 16-årsgrense i Norge, men jeg våger likevel å påstå at dette er en god spenningsfilm for hele familien.   

p

Friday the 13th

USA/1980/Sean S. Cunningham/Adrienne King, Betsy Palmer, Jeannine Taylor, Robbie Morgan, Kevin Bacon m.fl.

Selv om Friday the 13th helt klart var en kopi av Carpenters Halloween (1978), så har den såpass egenart - og oppfinnsomme drap - at det er lett å forstå at den slo originalen på startstreken når det gjaldt å starte en lukrativ franchise. Rett nok sto det bare om noen måneder, men likevel...Og det er klart, sommerleir-settingen var nok lettere å selge til produsenter som så potensialet i lettkledd ungdom som flørter og roter i buskene. Det er en veldig enkel historie som fortelles her. Men regissør Sean S. Cunningham - en av hjernene bak The Last House on the Left (1972) - og spesialeffekt-guru Tom Savini har kokt ihop en såpass kjapp og oppfinnsom skrekk-kveld for de utvalgte ungdommene, at vi aldri helt rekker å bli lei de triksene som etterhvert skulle ødelegge for hele sjangeren. En gruppe ungdomsledere (King, Taylor, Bacon m. fl.) skal gjøre klart for sommerens leirskole. Men noen lurer i buskene, og snart begynner folk å dø på de mest bestialske måter. Cunningham ønsket aldri at dette skulle bli noen serie, og derfor har heller ikke morderen - spoiler! - fru Voorhees potensialet til å bli noen gjenganger. Men noen så tydeligvis at hennes døde sønn, Jason Voorhees, kunne brukes - igjen og igjen. Og bare et halvt år senere dukket avkommet opp på kino i Friday the 13th part II. Noe som på en måte ødelegger den fiffige jumpscare-avslutningen i dette første kapitlet. Men det veier selvsagt opp å se Kevin Bacon i birollen som stein og kåt drapsoffer bare noen få år før han slo igjennom for alvor.     

r

Humanoids From the Deep
USA/1980/Barbara Peeters/Doug McClure, Ann Turkel, Vic Morrow, Cindy Weintraub, Anthony Pena m. fl.
Noen filmtitler forteller så mye at et handlingsreferat nesten er overflødig. Og når jeg legger til at Roger Corman er produsent, så kan jeg egentlig avslutte her og nå. Men av ren omsorg for de som ikke aner hva jeg sikter til, så fortsetter jeg. En liten kystby i USA blir terrorisert av humanoider som kommer opp av havet og dreper alle mennesker de støter på. Vel, de dreper alle mennene de støter på. Kvinnene blir først kledd nakne og jaget rundt en stund, før de til slutt blir voldtatt til dundrende synthmusikk. Cormans filmer har aldri vært særlig subtile, men det spørs om ikke dette er det mest spekulative jeg har sett fra ham. Spesialeffekt-guruen Rob Bottin sørger for ekstremvold av godt gammelt sleazy merke, og ifølge regissør Peeters har vi gamlefar selv å takke for alle scenene med halv- og helnakne jenter som ble klippet inn i ettertid. Og hadde det ikke hadde vært for at monstrene fra dypet ser ut Grinchen i en fillete grønn regnfrakk, så hadde det hele hadde vært langt over grensen til pervoland.

r

The Shining

England/1980/Stanley Kubrick/Jack Nicholson, Shelley Duvall, Danny Lloyd, Scatman Crothers, Barry Nelson m. fl.

-All work and no play makes Jack a dull boy.

At The Shining ble nominert til to Razzie Awards i 1981, sier ganske mye om hvor misforstått filmen var i sin samtid. Dette i tillegg til at forfatteren av boka filmen er løselig basert på, Stephen King, gikk ut og sa at Stanley Kubrick hadde laget en pen, men tom film. Men som med all stor kunst, så er det bare å forvente at noen trenger litt tid på seg for å innse akkurat hvor bra filmen, og Jack Nicholson, er. Og Shelley Duvall og Danny Lloyd. Familien Torrance (Nicholson, Duvall og Lloyd) skal overvintre som vaktmestre på det avsidesliggende Overlook Hotel. Men allerede etter en måned begynner far Jack å sakte, men sikkert bli gal. Sønnen Danny, som har telepatiske evner, forsøker å tilkalle hjelp fra sjefskokken Hallorann (Crothers), som også har evnen. Men vil han komme fram tidsnok? Mor Wendy innser at skal hun og sønnen overleve må hun komme seg bort fra stedet snarest. Det er mye godt skuespill i The Shining, først og fremst fra vår mann Jack. Han spiller ravende gal, både verbalt og fysisk, på en måte ingen gjør bedre. Eller mer skremmende. Og dokumentarer fra filmingen viser at Kubrick brukte mye tid på grimasene og mimikken til Jack. Han var ikke så snill mot Duvall, men vi får håpe alle de involverte følte at det var verdt det til slutt. Alt interøret i hotellet ble bygd opp i en hangar i England. Og fargekombinasjonene i de forskjellige rommene er et studium verdt. Som et eksempel på perfeksjonismen til regissøren kan jeg nevne at Nicholson slo seg gjennom 60 dører, før Kubrick følte at han hadde scenen i boks.   

The Fury
USA/1978/Brian dePalma/Kirk Douglas, John Cassavetes, Carrie Snodgress, Amy Irving, Andrew Stevens m. fl.

Det er vanskelig å avgjøre om dePalma rapper mest fra Carrie (1976) eller The Omen (1976) i denne overnaturlige thrilleren. Men, nær sagt som vanlig tidlig i karrieren, skjeler han også veldig til forbildet Alfred Hitchcock. Heldigvis er stødige karer som Kirk Douglas og John Cassavetes med, og kan både heve kvaliteten og drive handlingen framover, mens regissøren koker i hop nye, blodige effekter. Peter Sandzas (Douglas) telepatiske sønn, Robin (Stevens), blir kidnappet av CIA-agent Ben Childress (Cassavetes). For å redde junior trenger Sandza hjelp av sykepleieren Hester (Snodgress) og den like telepatiske Gillian Bellaver (Irving). Finalen i filmen, hvor Cassavetes eksploderer i bokstavelig talt tusen biter, er en av filmhistoriens mest minneverdige. I tillegg til de faste samarbeidspartnerne Charles Durning og Dennis Franz, dukker purunge utgaver av Darryl Hannah og James Belushi opp i bittesmå roller. Douglas var 62 år gammel da denne filmen ble spilt inn. Vi kan alle håpe at vi er like virile når vi når den alderen.

Jaws 2

USA/1978/Jeannot Szwarc/Roy Scheider, Lorraine Gary, Murray Hamilton, Joseph Mascolo, Jeffrey Kramer m. fl.

Som de fleste andre oppfølgere er denne selvsagt helt unødvendig. Og likevel er det et eller annet ved den som gjør at det fungerer. Roy Scheider ville egentlig ikke være med, og var visstnok helt umulig på settet, men han gjør jobben sin godt. Og haiscenene, slik som det nå en gang blir med en stor, mekanisk fisk i hovedrollen, er både spennende og godt filmet. Noen år har gått og den verste haiskrekken har lagt seg i feriebyen Amity. Men så begynner folk å forsvinne til havs, og sheriff Brody (Scheider) mistenker at de har å gjøre med en ny stor hvithai. Regissør Szwarc er ingen Spielberg, men siden manusforfatterne er de samme som sist får vi både en viss kontinuitet i historien og flere nye måter å skvette i stolen på. Ofrene til haien er denne gang hovedsaklig barn og unge, og det gir jo det hele en viss edge. Men på slutten føler vi likevel at vi har sett nok av de stakkars innbyggerne i Amity. Det er nok best at de får hvile seg nå. 

r

Suspiria

Italia/1977/Dario Argento/Jessica Harper, Stefania Casini, Flavio Bucci, Miguel Bose, Barbara Magnolfi m. fl.

Allerede fra første scene i Suspiria står det klinkende klart for oss som ser på at det ikke er et helt normalt univers regissør Argento inviterer oss inn i denne gang. Fargepaletten, bruken av skygger og den ekstremt intense musikken av bandet Goblin og ham selv, formelig (og noen ganger bokstavelig) skriker mareritt. Dette er ikke en av hans vanlige gjett-hvem-som-er-den-handskekledde-morderen historier, men heller en ren skrekkvisjon. Amerikanske Suzy Bannion (Harper) har kommet inn på et prestisjetungt ballettakademi i Freiburg i Tyskland. Samme kveld som hun ankommer begynner folk rundt henne å dø på de grusomste måter, og hun får etter hvert mistanke om at onde krefter skjuler seg i skolens indre. Suspiria er nylig nyinnspilt, og uten å ha sett den siste versjonen tør jeg tippe at den ikke ligner så veldig på denne i form og innhold. Det er kanskje ikke riktig å si at filmen er veldig 70-tall, for det er den ikke. Den er selvsagt veldig Argento'esk, men samtidig ikke. Det jeg med sikkerhet kan si, er at dette er en film som bør sees av alle som har lyst på noe annerledes innen spenning/skrekksjangeren. Den fyller publikum med ubehag helt fra start, og slipper ikke taket før det har gått 99 minutter. Jeg hadde foretrukket at dialogen var på italiensk. Men innspillingen i studio i Roma, med skuespillere fra flere verdensdeler, ble gjort med tanke på lydsynkronisering i etterkant.     

The Car

USA/1977/Elliot Silverstein/James Brolin, Kathleen Lloyd, John Marley, R.G. Armstrong, Ronny Cox m. fl.

Hva får man om man tar et skikkelig dustete premiss og behandler det helt alvorlig? Vel, man kan få virkelig god underholdning ut av det - om man har talent, vel og merke. Det som får The Car til å fungere så godt - ved siden av relativt godt skuespill, fin action og en fantastiskt designet bil i hovedrollen - er først og fremst at manuset ikke forklarer så mye. Det er rett på fra første stund. Som en Jaws (1975) på hjul. En skummel bil dukker opp fra ingensteder og begynner å drepe mennesker. Ingen fører viser seg bak de sotede vinduene og det er ingen synlig grunn til drapene. Kan det være en satan-bil rett fra helvete? Ja, kanskje det. Svar får vi ihvertfall ikke. Det vi får, er derimot 90 minutter med spenning og grasat bilkjøring. Brolin (som ser ut akkurat slik sønnen gjør i No Country for Old Men fra 2007) og Ronny Cox (duelling banjo-mannen fra Deliverance i 1972) virker overraskende innstilt på å gjøre en god jobb. Men dette handler mest om bilen, selvfølgelig.

Orca
USA/1977/Michael Anderson/Richard Harris, Charlotte Rampling, Will Sampson, Bo Derek, Keenan Wynn m. fl.

I kjølvannet av Steven Spielbergs megasuksess Jaws (1975) dukket det opp en hel rekke filmer om dyr som på en eller annen måte gjør livet surt for oss mennesker. Her forsøker Dino de Laurentis å bruke en spekkhogger som skrekkelement. Men siden verken han eller vi som ser på synes dyret ser videre fryktinngytende ut, ligger sympatien mest på dens side. Og når Ennio Morricone i tillegg stiller opp med sin aller mest melankolske musikk, så blir historien bare mer tragisk enn skummel. Den ikke spesielt intelligente fiskeren Nolan (Harris) og mannskapet hans (Wynn, Derek og Peter Hooten) prøver å fange en spekkhogger, men dreper den ved et uhell. Hvalens make sverger hevn (ja, vi er der) og begynner å terrorisere befolkningen i området. Spesialeffektene i Orca er relativt gode. Og uten den stadige sammenligningen med Jaws hadde nok filmen raget høyt innenfor sjangeren. Om polarscenene ser ut som om de er filmet på et varmt sted, som for eksempel Malta, så er det fordi de er det. Richard Harris utfører forresten sine egne stunts. Will Sampson, som kom rett fra One Flew Over the Cuckoo's Nest (1975) og Outlaw Josey Wales (1976), var også med i The White Buffalo i 1977. Der bistår han Wild Bill Hickock (Charles Bronson) i jakten på en livsfarlig, hvit bøffel. Også det dyreeventyret er produsert av Dino de Laurentis. Bo Dereks filmdebut avslører at hun aldri har hatt noe skuspillertalent å snakke om, uten at det hindret Richard Harris å ta en rolle i hennes og ektemannen Johns Tarzan, the Ape Man i 1981.

p

Tentacles

Italia/1977/Ovidio G. Assonitis/John Huston, Shelley Winters, Bo Hopkins, Henry Fonda, Delia Boccardo m. fl.

Etter Spielbergs megasuksess med Jaws (1975) var det knapt den dyrerasen som ikke fikk prøve seg som "skurk" i en spenningsfilm. Slanger, rotter, hunder, spekkhoggere osv, osv. I denne italienske produksjonen med amerikanske stjerner er det en velvoksen blekksprut som kommer opp til overflaten og spiser av befolkningen. Det er godt spilt, ser pent ut og er relativt spennende. Men jeg tror flere har forståelse for at denne filmen figurerte ofte på kalkunfestivaler på det ironiske 90-tallet. Da journalisten Ned Turner (Huston) ikke klarer å bevise at det er de undersjøiske arbeidene til oljemagnaten Mr Whitehead (Fonda) som er årsaken til en drapsbølge begått av en gigantisk blekksprut, får han marinebiologen Will Gleason (Hopkins) til å forsøke å drepe monsteret. Det er helt klart en grønn tankegang bak denne historien. Og når vi tar med at Gleason får hjelp av to tamme spekkhoggere i sin kamp mot sjøuhyret, så er naturvernlinja inntakt ned til minste detalj. 57 år gamle Shelley Winters spiller 71-årige Hustons søster, men er utstyrt med en 10 år gammel sønn, så her er familiehistorien langt med interessant enn hva den tentaklete trusselen fra havet kan by på. Henry Fonda spilte inn hele sin rolle på en dag ved bassengkanten. 

 

r

Deep Red

Italia/1975/DarionArgento/David Hemmings, Daria Nicolodi, Gabriele Lavia, Macha Meril, Eros Pagni m. fl.

Etter eget utsagn er Profondo Rosso, eller Deep Red som den heter internasjonalt, den av Argentos filmer som han er mest fornøyd med selv. Og det er faktisk en relativt lettbeint tone som gjennomsyrer historien. Noe som selvsagt står i sterk kontrast til de mange oppfinnsomme, og grufulle, drapene mesteren har tenkt ut. Men noe annet hadde vel strengt tatt ikke passet til en krim som heter "dyp rød". De som har sett The Bird With the Crystal Plummage vil være unnskyldt om de synes de har sette dette før. For dette er i bunn og grunn den samme historien, bare filmet enda stiligere, og med store forbedringer på lyd- og effektfronten. Marcus Daly (Hemmings) er en utlending bosatt i Roma, og som blir vitne til et grusomt drap. Han har observert noe på åstedet som hukommelsen hans har begravd, og som han er nødt til å finne ut av. Han slår seg derfor sammen med journalisten Gianna Brezzi (Nicolodi) og begynner å etterforske saken. Morderen skjønner raskt at paret er på sporet av ham, og begynner å rydde andre vitner av veien. Et annet av kjennemerkene til Argento som slår ut i full blomst med Profondo Rosso er lydbildet. Personlig er jeg ikke noen stor fan av hangen hans til å bruke synthrocken til bandet Goblin i tide og utide. Men trafikkstøy, sko som klaprer mot steinfliser, knirkende dører og glass som knuser er så absolutt med på å heve intensiteten i bildene. I likhet med mange andre filmer fra 70- og 80-tallet har også denne blitt utsatt for mye klipping og sensurering opp igjennom årene. Noe på grunn av lengden, selvsagt, men også på grunn av de friske voldscenene. Originalen er på 2 timer og 7 minutter. Jeg anbefaler å se den for å få fullt utbytte av Argentos visjon.   

Jaws

USA/1975/Steven Spielberg/Roy Scheider, Robert Shaw, Richard Dreyfuss, Lorraine Gary, Murray Hamilton m. fl.

Jaws var absolutt ikke den første skrekkfilmen i historien som opererte med et mekanisk monster i hovedrollen. Det var heller ikke den første påkostede spenningsflmen med store stjerner. Men ved hjelp av den 28 år gamle Steven Spielbergs talenter som regissør, og en omfattende innspilling på location framfor en vanntank, skrev den seg inn i historien som den første virkelige sommerblockbusteren. 3 Oscar-nominasjoner ble det også. En stor hvithai terroriserer befolkningen på turiststedet Amity. Etter flere dødsfall ser den nyansatte sheriffen Brody (Scheider) ingen annen utvei enn å dra på haijakt. Med seg har han forskeren Hooper (Dreyfuss) og sjøulken Quint (Shaw). Men ingen av de tre er forberedt på det som venter dem ute på bøljan blå. Innspillingen av Jaws var visst nok et mareritt for både regissør, skuespillere og crew. Den mekaniske haien fungerte heller dårlig, Shaw drakk som en svamp og gjorde livet surt for Dreyfuss og båten holdt på å synke stadig vekk. Bra da at resultatet ble som det ble. En av de største spenningsfilmene fra 70-tallet og en må-se opplevelse for alle som er interesserte i gode filmer.   

Race With the Devil
USA/1975/Jack Starrett/Peter Fonda, Warren Oates, Loretta Swit, Lara Parker, R. G. Armstrong m. fl.

Skal vi dømme ut i fra filmindustrien, så er ikke landsbygda noe hyggelig sted for skikkelige byfolk. Mordere, voldtektsmenn og kannibaler lurer bak hver busk. Eller som her, satanister. To ektepar (Fonda, Oates, Swit og Parker) har reist på en etterlengtet campingferie, da de blir vitner til et satanistisk rituale og må flykte fra en arme av djeveldyrkere. Ja, det er premisset, og det blir utført kjapt og økonomisk av alle de innvolverte. Starrett ble hyret inn da originalregissøren ikke møtte forventningene til selskapet. Og det ser ut til å ha vært en riktig avgjørelse. Mannen har ihvertfall et godt håndlag med biljakter, hagleaction og diverse skrekkfilmeffekter. Dette er den andre av i alt tre filmer Fonda og Oates gjorde sammen. Mange filmskapere har nevnt Race With the Devil som en inspirasjon for ting de har gjort, og filmen er i ferd med å krype inn på kultfilmlistene. Spesielt etter at Tarantino ga Peter Fondas filmkatalog et løft ved å børste støv av Dirty Mary, Crazy Larry.

r

Captain Kronos - Vampire Hunter

England/1974/Brian Clemens/Horst Janson, John Carson, Shane Briant, Caroline Munro, Ian Hendry m. fl.

Mot midten av 70-tallet begynte populariteten til Hammer Films å synke betraktelig. Kraftigere kost, som The Texas Chain Saw Massacre og The Exorcist, hadde kommet på banen og kinopublikummet var rett og slett ikke så interessert i aldrende vampyrer i fuktige kjellere. Jeg vet ikke om det var dette, eller det faktum at vi snakker om en relativt uprøvd sjangerblanding, som var årsaken til den manglende suksessen. Men det som var tenkt som en serie, stoppet altså med dette ene kapitlet. Kaptein Kronos (Janson), hans assistent doktor Marcus og den tidligere straffangen Carla (Munro) farter rundt på den engelske landsbygda i jakt på vampyrer å drepe. I en avsidesliggende by får de vite at flere unge jenter har blitt overfalt og forvandlet til mumier av en ukjent angriper. Det tar ikke trioen lang tid å pøske ut hva som skjer og hvor nærmeste vampyrtilholdssted befinner seg. Sedvanlige Hammer-ingredienser som lettkledde kvinner, teaterblod og spindelvev blir her blandet sammen med nyere, nærmest spagettiwestern-inspirerte ting som sverdkamper, vittig dialog og sigarrøykende antihelter. Janson er som vanlig kulheten selv (til tross for åpenbar dubbing), Carson den stødige sidekicken med alle oppfinnelsene og Munro er legemliggjøringen av sigøynerpiken fra de masseproduserte maleriene som hang i våre foreldres kjellerstuer. Dette hadde vi absolutt fortjent å få se mer av.       

The Legend of the 7 Golden Vampires
England-Hong Kong/1974/Roy Ward Baker/Peter Cushing, David Chiang, Julie Ege, Robin Stewart, Szu Shih m. fl.

På begynnelsen av 70-tallet begynte Hammer Films drag på kinopublikummet å dø ut. Folk ville ha kung fu og blaxploitation, ikke victoriansk skrekk med gamle menn i illesittende parykker. Så gode råd var dyre, og et samarbeid med kinesiske Shaw Brothers så ut til å være redningen. Det var det dessverre ikke, men for en film de serverte oss! Energisk martial arts blandet med blodig vampyraction fungerer i hvert fall utmerket på dvd i våre dager. Van Helsing (Cushing i sin 5. og siste rolle som vampyrjegeren) foreleser på et universitet i Kina, da han kommer på sporet av 7 gyldne vampyrer (ikke spør!) som muligens er ledet av en gjenfødt Dracula. Sammen med 8 kung fu-kyndige søsken, sin egen sønn (Stewart) og ekspedisjonens sponsor Vanessa Buren (vår egen Julie Ege med en underlig tysklignende dialekt) drar professoren til en isolert landsby for et siste oppgjør med blodsugeren fra Transylvania (John Forbes-Robertson). Man må nesten beundre skuespillere som Peter Cushing, som gjør en alvorlig innsats midt oppe i en absurd historie som dette. 61-åringen deltar til og med i kampene, på sitt vis. Men de store stjernene her er selvsagt David Chiang og de andre akrobatene i troppen hans. Dette er så absolutt ikke en film for alle. Men har man først sansen for illrødt 70-tallsblod i strie strømmer, voldelig kung fu-action og...vel, en svært lettkledd Julie Ege, så er dette underholdning på øverste hylle.   

p

The Creeping Flesh

England/1973/Freddie Francis/Christopher Lee, Peter Cushing, Lorna Heilbron, Kenneth J. Warren, Duncan Lamont m. fl.

-Unfortunately, in the state of society as it exists today, we are not permitted to experiment on human beings.

Til tross for at både Christopher Lee, Peter Cushing og regissør Freddie Francis er med på laget, er The Creeping Flesh ikke en film fra Hammer-selskapet. Men for enkelhetens skyld kan vi like gjerne si at dette er en Hammer-aktig skrekkhistorie. Dere vet, en sånn med hel- og halvgale doktorer som forsker på menneskets ondskap, og som ved et uhell vekker til live et monster som går berserk i regnvåte og tåkete London-gater, mens hestedrosjer piskes forbi og oversminkete kvinner med dyp utringning skriker seg i svime. Monsteret denne gang er et skjelett som ikke tåler vann. Da får det tilbake sin opprinnelige form, og dårlige humør. Lee er den onde overlegen på et mentalsykehus som forsøker å helbrede sine pasienter med elektriske støt, og Cushing er doktoren som bruker sin egen datter som forsøkskanin for et serum som skal fjerne onde tanker. Hun ender selvsagt opp både ond og gal, og blir til slutt pasient hos førstnevnte. The End. Neida, det er mer ved filmen enn som så. Francis er en dreven stemningsskaper og historieforteller. Men jeg skulle ønske det hadde vært litt mer krypende flesk og mindre filosofiske betraktninger rundt menneskets natur. Cushing, som var med i 5 filmer dette året, og Lee, som var med i 7, er som vanlig enestående i sine respektive roller. Men det er unektelig skotske Heilbron som gjør den største innsatsen på skuespillerfronten. 

p

The Satanic Rites of Dracula

England/1973/Alan Gibson/Christopher Lee, Peter Cushing, Joanna Lumley, Michael Coles, Freddie Jones m. fl.

Christopher Lees siste innsats som Dracula for Hammer Films har handlingen lagt til nåtidens London (1973), og er en fortsettelse av historien i Dracula A.D. 1972 fra året før. I tillegg til Lee som greven og Peter Cushing som Lorrimer Van Helsing, får vi Joanna Lumley som professorens rødhårete barnebarn Jessica og Michael Coles atter en gang som politiinspektør Murray. Og selv om Sir Christopher selv var skeptisk til utviklingen av vampyrserien på dette punktet, så er det slettes ingen flau sisteakt for den beryktede blodsugeren. Scotland Yard kommer på sporet av en okkult sekt bestående av flere prominente samfunnstopper, og spør Van Helsing om hjelp. Etter hvert som etterforskningen skrider fram begynner professoren å mistenke at dette er atter en av grev Draculas planer om å oppnå verdensherredømme. Regissør Gibson filmer London og den engelske landsbygda tidlig om morgenen og rett før solnedgang, i tillegg til den nattlige snikingen rundt i overgrodde hager og i fuktige kjellere, og oppnår mye god stemning med enkle midler. Cushing og Lee går kanskje en smule på autopilot, og Lumley får ikke gjort så mye annet enn å skrike og besvime i annenhver scene, men Michael Coles og William Franklyn sørger for et fin nok schwung i de mer actiondrevne partiene til å gjøre det hele ganske så spennende. Lee spilte greven en gang til 3 år senere, i den franske komedien Dracula and Son.     

Horror Express
Spania-England/1972/Eugenio Martin/Christopher Lee, Peter Cushing, Telly Savalas, Alberto de Mendoza, Silvia Tortosa m. fl.

Christopher Lee og Peter Cushing spilte i hele 22 filmer sammen. Ofte som bitre fiender. Her er de for en gangs skyld på samme side. Og det er i grunnen greit, for motstanderen er en flere millioner år gammel ånd fra en annen verden. Sir Alexander Saxton (Lee) har funnet en skapning i en hule i Kina. Planen er å frakte den til England med tog, men monsteret våkner og begynner å drepe passasjerene en etter en. Heldigvis er den handlekraftige doktor Wells (Cushing) med på reisen. Horror Express har absolutt alt en europeisk b-skrekk fra tidlig 70-tall kan by på. To-tre velkjente navn på plakaten, klaustrofobiske studioscener, blodige spesialeffekter som ser ut som om de er gjort hjemme på gutterommet, håpløs dubbing og en historie som går i svært vante spor mot en uunngåelig slutt. Kort sagt, helt fantastisk! Savalas ser konstant ut som om han bare har gått inn feil dør og havnet foran kamera, og mesteparten av birolleskuespillerne babler usynkront i vei om ting som ikke vedkommer handlingen det aller minste. Monsteret (spilt av en mann med det fantastiske navnet Juan Olaguivel) hypnotiserer sine ofre med små, røde lyspærer maskert foran øynene - en effekt som bare må ses! All ære til Lee og Cushing som faktisk bryr seg og spiller godt hele filmen igjennom.   

r

Night of the Lepus

USA/1972/William F. Claxton/Stuart Whitman, Janet Leigh, Rory Calhoun, DeForest Kelley, Paul Fix m. fl.

Om man misliker slanger, rotter eller haier kan ha ganske mye å si for hvordan man vurderer en skrekkfilm. Og det var muligens her det skjærte seg for denne produksjonen, da de valgte kaniner som den store, blodtørstige trusselen. Filmen er relativt godt regissert, med brukbare effekter, greit skuespill og flotte locations. Men så var det dette med de store, menneskeetende kaninene, da...Da forskeren Roy Bennett (Whitman) injiserer en kanin med hormoner, for å begrense reproduksjon, og denne rømmer, setter han igang et skrekkscenario for de menneskene som bor i omegnen. Det blir sagt at Janet Leigh i sin tid nektet datteren Jamie Lee Curtis både å spille i og se denne filmen. Og det er klart, dette er verken noen Psycho eller Halloween! På det ironiske 90-tallet var dette en av de store kalkunene som vi lo oss skakk av. I dag ser de fleste at det kun er valget av dyr som gjør at den ikke blir satt i bås med alle de andre dyre-skrekkisene fra 70-tallet.   

p

The Bird With the Crystal Plumage


Italia/1970/Dario Argento/Tony Musante, Suzy Kendall, Enrico Maria Salerno, Eva Renzi, Umberto Rahi m. fl.

Dario Argentos debut som regissør plasserer seg, ikke overraskende kanskje, rett inn i det sjiktet som vanligvis er forbeholdt spenningsmestere som Hitchcock, Chabrol og DePalma. Filmen er en forholdsvis ublodig affære, og de etter hvert så berømte sjokkeffektene uteblir for det meste. Men spenningen, historiefortellingen og den mesterlige lyssettingen er så absolutt på sin plass. Den amerikanske forfatteren Sam Dalmas (Musante) bor i Roma med sin kjæreste (Kendall), da han en kveld blir vitne til et drapsforsøk. I sin iver etter å hjelpe politiet med å oppløse saken, havner Sam og samboeren snart på drapslista til det som skal vise seg å være en seriemorder. The Bird With the Crystal Plummage er nok hovedgrunnen til at Argento lenge ble kalt Italias svar på Hitchcock. Og ser vi på Alfreds blodigere arbeider, så er det selvsagt likheter. Men fra midten av 70-tallet og oppover er det snarere "alle" andre som burde bli sammenlignet med Argento. Stemningen i filmene hans er så umiskjennelig at sammenligninger med andre blir tullete. Som i senere produksjoner er det Argento selv som "spiller" de handskekledde hendene til morderen.      

p

The Castle of Fu Manchu

England-Tyskland-Italia/1969/Jesus Franco/Christopher Lee, Richard Greene, Howard Marion-Crawford, Günther Stoll, Tsai Chin m. fl. 

Den 5. og siste Fu Manchu-filmen med Christopher Lee som det asiatiske forbrytergeniet starter litt forvirrende med gjenbruk av scener fra den 2. filmen. Burt Kwouks rollefigur er til og med i live igjen. Kryssklipt med bilder fra en britisk Titanic-filmatisering fra 50-tallet skal det gi oss et inntrykk av skurkens nye våpen som kan fryse havene til is. Men det sier oss vel egentlig mest om spanske Jesus Francos intensjoner som regissør for denne ultrabillige serieavslutningen. Litt senere i handlingen klippes det inn scener med en demning som brister fra filmen Campbell's Kingdom (1957). Fu Manchu (Lee) og Lin Tang (Chin) har flyttet inn i et slott i Tyrkia, mest fordi opium er en viktig ingrediens i deres nye supervåpen. Nayland Smith (Greene i sin 2. film i serien), Petrie (Marion-Crawford) og doktor Curt Kessler (Stoll, mest kjent fra Derrick) følger etter for å forsøke å sabotere planene deres. Som seg hør og bør en billig produksjon som dette, gjøres det god bruk av alt eksteriør som er gratis. Og derfor ser filmen relativt flott ut. Slåssingen, som har vært et varemerke tidligere, er nesten fraværende denne gang. Selv om Green ser ut til å klare seg bedre uten en stuntmann enn det Wilmer gjorde. Regissør Franco spiller selv den tyrkiske politisjefen Ahmet. Avslutningen antyder en 6. film, men denne ble det aldri noe av.   

Witchfinder General

England/1968/Michael Reeves/Vincent Price, Ian Ogilvy, Rupert Davies, Hillary Heath, Robert Russell m. fl.

I løpet av sin korte og hektiske karriere rakk Michael Reeves å bli både utskjelt for sine blodige historier og bli hyllet som en ny Orson Welles. Hans tre fullførte skrekkfilmer, samtlige med den jevnaldrende Ian "Helgenen" Ogilvy i en større rolle, ble alle fullført før han døde av en overdose i en alder av 25 år. Witchfinder General er hans magnum opus, og en av Vincent Price' favoritter blant sine egne innsatser. Da den selvutnevnte heksejegeren Matthew Hopkins (Price) og hans høyre hånd, John Stearne (Russell), voldtar forloveden (Heath) til kaptein Richard Marshall (Ogilvy), og dreper hennes far (Davies), bestemmer den garvede soldaten seg for å ta livet av begge to. Noe som er lettere sagt enn gjort midt under en borgerkrig. Med sine 86 minutter er det en kort og strømlinjeformet produksjon Reeves leverte fra seg. Men med et godt øye for både action og fargerike bakgrunnsbilder, i tillegg til relativt kaldblodig skrekk, var det nærmest uunngåelig at dette ikke skulle ende opp som en kultfilm. Reeves og Price kom visstnok ikke helt godt ut av det på settet, men var i ettertid begge enige om at de hadde levert fra seg sitt beste arbeid. Ti år før han spilte Simon Templar i Return of the Saint, viste Ogilvy såpass gode takter som actionhelt, at vi trygt kan si at han aldri burde ha "kastet bort" tiden i mellom på TV-serier og komedier.  

p

The Brides of Fu Manchu

England-Tyskland/1966/Don Sharp/Christopher Lee, Douglas Wilmer, Heinz Drache, Marie Verzini, Tsai Chin m. fl.

-Within a few moments the entire world will capitulate to me. This is the destiny of Fu Manchu.

Allerede året etter er Fu Manchu og datteren Lin Tang tilbake. Og denne gang har de Burt "Kato" Kwouk og hver eneste asiatiske James Bond-statist i London med seg. De har også fått seg en ny interiørarkitekt, så nå har de både et dugelig tempel å holde hoff i og et kontrollrom med masse blinkende lys og spaker å dra i. På heltesiden har Nayland Smith skiftet utseende fra Nigel Greene til Douglas Wilmer, og Heinz Drache har overtatt for Joachim Fuchsberger som tysk actionhelt. Christopher Lee, Tsai Chin, Howard Marion-Crawford og regissør Sharp er fortsatt med oss. Men alle ser ut til å ha lært endel av forrige eventyr, så nå går ting raskere og uten alle disse småfeilene som skjemmet handlingen sist. Fu (Lee) og Lin Tang (Tsai) har kidnappet døtrene til et dussin kjente forskere for å tvinge dem til å lage en dødsstråle han kan ta over verden med. Men Nayland Smith (Wilmer, kjent fra diverse Sherlock Holmes-eventyr), doktor Petrie (Marion-Crawford) og professor Franz Baumer (Drache) er på sporet av den onde mesterhjernen. De med litt hukommelse vil huske at plottet her er nesten nøyaktig det samme som Blake Edwards brukte i The Pink Panther Strikes Again i 1976. Da var det den gale inspektør Dreyfus som truet med å utslette FN-bygningen om verden ikke tok livet av Clouseau. The Brides of Fu Manchu er selvsagt ikke så morsom, verken frivillig eller ufrivillig, men handlingen får en absolutt til å dra på smilebåndet. Spesielt når selveste Kato dukker opp som superkurkens høyre hånd. Dette var Sharps siste Fu Manchu-film. Ric Young, kjent fra både Indiana Jones and the Temple of Doom og The Transporter, er en av håndlangerne. 

p

The Face of Fu Manchu

England-Tyskland/1965/Don Sharp/Christopher Lee, Nigel Greene, Joachim Fuchsberger, Karin Dor, James Robertson Justice m. fl.

De som har sett Peter Sellers' The Fiendish Plot of Dr. Fu Manchu (1980), og reagerte på at komikerens avskjed med lerretet verken var nevneverdig politisk korrekt eller særlig morsom, bør vite to ting før de setter på Don Sharps 60-tallsversjon av Sax Rohmers asiatiske romanskurk: Dette er like lite politisk korrekt, men til tider faktisk ganske morsomt. Det er bare ikke ment sånn. Green, i en sjelden hovedrolle, er overraskende seriøs som Scotland Yard-inspektør Nayland Smith. Og Lee er, ikke såå overraskende, som han alltid er. Begge to sørger i hvert fall for noen underholdende 90 minutter, på hvert sitt vis. Etter å ha vært antatt død, begynner den gale sektlederen Fu Manchu (Lee) å gi lyd fra seg igjen. Inspektør Nayland Smith (Green) og doktor Carl Jannsen (Fuchsberger) har sin fulle hyre med å beskytte professor Müller (Walter Rilla), oppdageren av en livsfarlig nervegass, og hans datter Maria (Dor) mot framstøtene fra den onde superskurken. Det er mye som er med på å tynge vektskålen på plussiden her. Regissør Sharp sjeler nok i det stille mot James Bond-franchisen, som begynte å sette spor etter seg på midten av 60-tallet. Men ikke på en måte som går på bekostning av 1920-tallsstilen, med fokus på smog, mørke gravlunder og fuktige kjellere. Og Nayland Smith og sidekicken Doktor Petrie (Howard Marion-Crawford) har en slags Sherlock Holmes og Doktor Watson-ting gående. Green og Fuchsberger er overraskende atletiske, og deltar i en rekke ganske godt koreograferte slagsmål. En biljakt med biler som knapt går i 70 kilometer i timen har det også blitt plass til. Men alt i alt så sitter man igjen med en følelse av at Fu (nesten) lykkes fordi de fleste på heltesiden rett og slett er ganske udugelige. Og hvis vår mann Fu Manchu virkelig er en så stor trussel mot verden, hvor sitter han for det meste nede i en kjeller under Themsen og freser mot medhjelperne sine. Alt, også scenene som skal forestille Tibet, er forøvrig filmet i Irland. Robertson Justice er med i 5 minutter som museumsdirektør.

r

The Creature from the Black Lagune

USA/1954/Jack Arnold/Richard Carlson, Julie Adams, Richard Denning, Antonio Moreno, Nestor Paiva m. fl.

-I can tell you something about this place. The boys around here call it "The Black Lagoon" - a paradise. Only they say nobody has ever come back to prove it.

Det sies ofte at jo mindre vi ser til uhyret, jo bedre lykkes en monsterfilm. Jack Arnold følger ikke i det hele tatt denne oppskriften. Og likevel må vi kunne si at historien hans om vesenet i den svarte lagunen har satt store spor etter seg i populærkulturen. Opplegget er det gode, gamle; En vitenskapsekspedisjon begir seg ut i ukjent farvann og oppdager et ikke spesielt vennligsinnet beist, Nå i våre dager er det kanskje ikke så skummelt. Og langt i fra spesielt. Men når man hele tiden sitter og blir minnet på hvor mye f. eks. Steven Spielberg har "stjålet" til Jaws (1975), så skjønner man at Arnold var inne på noe. Vi ser som sagt mye til monsteret, og de middelmådige skuespillerne prater og prater, men i sin egen logikk så er det relativt kult. Fine undervannsscener. To oppfølgere fulgte.