Nyheter

I Know What You Did Last Summer

USA/1997/Jim Gillespie/Jennifer Love Hewitt, Sarah Michelle Gellar, Freddie Prinze jr., Anne Heche, Ryan Phillippe m. fl.

Etter suksessen med Scream (1996) var filmstudioene selvsagt interessert i å kjøpe alt manusforfatter Kevin Williamson måtte ha liggende i skuffen. Som denne lille ungdomsrysaren med en pre-Buffy Sarah Michelle Gellar og en Jennifer Love Hewitt midt i ståheien rundt Party of Five. Nå er ikke jeg like overbevist som andre om at Wes Cravens såkalt satiriske skrekkhistorie er såå fantastisk bra, så i min bok fungerer dette her like bra. Et år etter at vennene Julie (Hewitt), Helen (Gellar), Barry (Phillippe) og Ray (Prinze jr.) kjører på en fotgjenger og i panikk dumper ham i havet, begynner en skikkelse utstyrt med regnfrakk og en stor krok å terrorisere de fire. I enda større grad enn i Scream er det veldig tydelig i Williamsons manus at han senere skulle gjøre det stort med TV-serien Dawson's Creek (1998). Men ser vi bortenfor de kunstige ungdomsproblemene og de upassende antrekkene, så byr regissør Gillespie på mye fin spenning. Anne Heche stjeler alle scenene hun er med i, som søsteren til den døde fotgjengeren. To oppfølgere og en TV-serie fulgte.

Thunderheart

USA/1992/Michael Apted/Val Kilmer, Graham Greene, Sam Shephard, Fred Ward, Sheila Tousey m. fl.

-Modern Mystery in an Ancient Land.

Opp igjennom filmhistorien har det vært gjort noen gode forsøk på å ta de amerikanske urinnvånerne seriøst. Men det spørs om ikke tiden rett etter Kevin Costners Dances With Wolves (1990), i ettertid vil framstå som den mest fruktbare. Denne thrilleren, basert på en sann historien ført i pennen av John "Young Guns" Fusco, framstår i hvert fall som en ren prototype på senere verker som TV-serien Longmire (2012) og filmen Wind River (2017). For å nevne noen. Den unge FBI-agenten Ray Levoi (Kilmer) blir sendt til South Dakota for å bistå kollega Frank Coutelle (Shephard) under etterforskningen av et drap på reservatet. Og til å begynne med ser det ut til å være en relativt enkel sak. Men etter hvert begynner Rays Sioux-blod og Franks skjulte agenda å stikke kjepper i hjulene. Jeg har alltid hatt noen fordommer mot Val Kilmers måte å takle rollene sine på. Men her, og ikke minst i Tombstone (1994), er han unektelig en sterk kraft å regne med. Og sammen med Shephards korrupte FBI-agent, og Fred Wards bøllete vigilante-leder skaper de noe virkelig stort. Men atter en gang så er det vår mann Graham Greene som stjeler showet. Hans reservat-sheriff, Walter Crow Horse, er en så sterk og gjennomført figur at han hadde fortjent flere oppfølgere, en TV-serie og en stor skinnende stjerne på Hollywood Walk of Fame. Regissør Michael Apted leverte kanskje ikke fra seg en vaskekte James Bond-klassiker med The World is Not Enough i 1997. Men Thunderheart bør minnet hans kunne leve veldig godt på i årevis framover. Musikerne John Trudell og David Crosby spiller henholdsvis opprørslederen Jimmy Looks Twice og redneck-bartender med hagle og kort lunte.

Falsk som Vatten

Sverige/1985/Hasse Alfredson/Sverre Anker Ousdal, Malin Ek, Marie Göranson, Örjan Ramberg, Stellan Skarsgård m. fl.

Få andre filmskapere har hatt en sånn spennvidde som det Hasse Alfredson hadde. Mennen var like genial i sine humorsketsjer som i sine prisbelønnede dramaer. Selvsagt måtte han ha dreis på thrillere også. Falsk som Vatten er skrevet, filmet og instruert som om vi har å gjøre med en elev av Chabrol, Argento og Hitchcock, og lener seg tungt på et voksent manus og dyktige skuespillere. Spesielt hyggelig er det for oss nordmenn å se at Ousdal virkelig gnistrer i en av de største rollene. Da forleggeren John Hjortfeldt (Ousdal) innleder et forhold til Clara (Ek), en av firmaets nye poeter, og innstallerer henne i en leilighet han eier, begynner plutselig mørke og truende ting å skje. Som filmskaper brukte Alfredson hele 80-tallet på andre ting enn den komikken han var mest kjent for. Gjerne i samarbeid med Stellan Skarsgård. Falsk som Vatten er den eneste thrilleren han stod bak. Dessverre, for dette er såpass solid at vi kunne ønsket oss mye mer. Regissøren selv spiller en mikrorolle som faren til Clara. Tage Danielson, filmkritiker Nils Petter Sundgren, Suzanne Brøgger og en rekke andre kjendiser spiller seg selv under en fuktig forlagsfest. Og Magnus Uggla er pønkete butikkeier. Byoriginal, sirkusartist og advokat Folke Lindh stjeler mye av showet som tørst og sprø nabo. Manus er til en viss grad basert på en av Alfredsons egne noveller.

Duel to the Death

Hong Kong/1983/Siu-Tung Ching/Norman Chu, Damian Lau, Flora Chong-Leen, Paul Chang Chung, Mang-Ha Cheng m. fl.  

Som vi husker fra mesterverket A Chinese Ghost Story (1987) er Siu-Tung Chings historiefortelling litt på den utradisjonelle siden, selv til Hong Kong-filmer å være. Her i filmdebuten har han verken budsjettet eller (får vi anta) makt nok til å fullt ut kjøre det som skulle bli hans stil. Men han greier likevel å gjøre den enkle historien både små-episk og minneverdig. Det skal holdes en duell mellom en kinesisk (Lau) og en japansk (Chu) martial arts-mester. Men de to utvalgte finner snart ut at det hele bare er en del av en slu plan den japanske shogunen og hans ninjahær har satt ut i livet. Vi har opp igjennom årene blitt vant til at ninjakrigere er relativt lette på foten. Men den akrobatiske farten, og ikke minst evnen til å regrett fly gjennom lufta, som regissør Ching har gitt dem, er noe helt for seg selv. Her går det mildt sagt unna i et djevelsk tempo. Og når ikke disse mesterninjaene er i farta, så går de to hovedpersonene løs på hverandre så lemmer fyker og blodspruten står. Med sine 80 minutter har vi selvsagt ikke tid til det helt store dypdykket i forskjellene mellom japansk og kinesisk martial arts. Og Ching lar det også stå åpent ved at begge krigerne står dødelig skadde igjen på slagmarken når rulleteksten kommer.  

Ninja in the Dragons Den

Hong Kong/1982/Corey Yuen/Hiroyuki Sanada, Conan Lee, Jeong-lee Hwang, Kaname Tsushima, Hiroshi Tanaka m. fl. 

Corey Yuens første regioppdrag er, nærmest som forventet, smekkfullt av alle de ville opptrinnene og spektakulære stuntsene som vi forventer av mannen bak de senere actionfulltrefferne Fong Say Yuk (1993) og Transporter (2002). Dog med et lavere budsjett og enklere spesialeffekter. Actionmessig er den først og fremst et eksempel på hvordan de amerikanske ninjafilmene fra den samme perioden burde sett ut. Superninjaen Genbu (Sanada) reiser til Kina for å hevne seg på krigeren som drepte faren hans. Men drapsmannens nevø, kung fu-mesteren Sun Jing (Lee) har ikke tenkt å tillate at noe skjer med sin familie. Det ville være å ta hardt i hvis man påstår at realismen står i høysetet her. Yuens ninjaer turner rundt oppe under taket, svever rundt som om de var vektløse og gjør seg usynlige med ren og skjær viljestyrke. Men nærkampene foregår med bruk av kastestjerner, sverd og spyd. Og der legges det ikke skjul på at kinesisk kung fu er langt overlegen japanernes ninjitsu. Både Sanada og Lee imponerer med sine ferdigheter, først som motstandere, og senere som et team. Og sluttkampen mot Jeong-lee Hwangs sinnsyke skurk er ikke overraskende et fantastisk skue.

Dead & Buried

USA/1981/Gary Sherman/James Farentino, Melody Anderson, Jack Albertson, Dennis Redfield, Nancy Locke m. fl. 

-Dan, I'm dead! Please bury me!

Det høres kanskje merkelig ut nå i våre dager, men tidlig på 80-tallet var det faktisk en aldri så liten skandale at denne filmen ble satt opp på svenske kinoer uklipt. Og joda, det er en fresk liten rysare Gary Sherman har skrudd sammen, med mange gode, praktiske og blodige effekter. Men sluttsummen, ikke ulikt John Carpenters stemningsfulle The Fog (1980) i både form og innhold, er en skrekkhistorie hele familien kan fryde seg over - kind of. Dan Gillis (Farentino) er sheriff i den søvninge kystbyen Potters Bluff. En tåkete høstdag får han plutselig en rekke grufulle drap i fanget. Og da flere av de døde begynner å våkne til live igjen, gjør det ikke akkurat etterforskningen enklere. I tillegg til nevnte Carpenter-film, er det mye ved Dead & Buried som leder tankene til de gamle tegneseriene Iskalde Grøss. Men takket være oppfinnsomme spesialeffekter fra mesteren Stan Winston, kjapp og resolutt fortellerstil og en sjarmerende respektløshet overfor realisme, så er det absolutt noen underholdende 94 minutter vi blir servert. 

Sister Street Fighter: Hanging by a Thread

Japan/1974/Kazuhiko Yamaguchi/Etsuko Shihomi, Tamayo Mitsukawa, Michiyo Bando, Hisako Tanaka, Hideo Murota m. fl.

De som hadde forventet seg at Sister Street Fighter-film nummer to skulle følge den uskrevne regelen om at oppfølgere er større, bedre og heftigere, kan bli litt skuffet. Det Yamaguchi serverer oss er i beste fall mer av det samme. Hvilket vil si at vår heltinne Koryu imponerende raskt blir innsatt i en sak hvor hun må reise til Yokohama for å redde ei jente som har blitt kidnappet. Denne gang av en bande som smugler diamanter. Men bevares, likte du den første så liker du denne. Godt koreografert karate, surrealistiske kostymer, ekstrem oppførsel, umotivert nakenhet og hemningsløs sadisme - alt er ved det gamle. Men både hovedskurken og håndtlangerne er litt blekere kopier av forrige Yokohama-mafia, og Koryus makker denne gang når selvsagt ikke opp til Sonny Chibas høyder. Overdreven bruk av håndholdt kamera i kampscenene trekker også ned. Men igjen, som en selvstendig martial arts-film kan også denne anbefales.

Sister Street Fighter

Japan/1974/Kazuhiko Yamaguchi/Etsuko Shihomi, Sonny Chiba, Asao Ushida, Sanae Ohori, Bin Amatsu m. fl.

Ser vi bort i fra tittelen, og at vår mann Sonny Chiba har en birolle her, så har Sister Street Fighter ingen verdens ting med Street Fighter-serien å  gjøre. Annet enn at vi også her snakker om en hypervoldelig action-franchise med kortfattet handling og lassevis med godt koreografert og blodig karate. Da broren til Li Koryu (Shihomi) forsvinner i Yokohama under et oppdrag for det kinesiske narkotikapolitiet, blir hun sendt avgårde for å lete etter ham. Og ved hjelp av kontakter i den lokale martial arts-klubben finner hun snart ut hvor broren blir holdt fanget og akkurat hvor mange håndlangere hun må banke livskiten ut av for å få ham ut. Det ville være en stor overdrivelse å si at Etsuko Shihomi er en stor skuespiller. Men det hun måtte mangle av mimikk og talegaver, tar hun rikelig igjen i kroppsbeherskelse og kampglød. Og regissør Yamaguchi sørger gjennom en følelseskald tilnærming til materialet og en velutviklet sans for illrød maling, for at Søster Koryu setter nesten like dype spor etter seg i sjangeren som Chibas mer kjente navnebror. Det er merkbart på flere måter at Bruce Lees Enter the Dragon (1973) er et forbilde for manusforfatterne, ikke minst gjennom hovedskurkens bruk av en hanske med tre knivblader i avslutningskampen, og at klimaks foregår på hans private øy. Men i og med at dette er en japansk 70-tallsproduksjon, så er alt mye sprøere, blodigere og herlig småperverst, enn det ville vært i en produksjon fra Hong Kong. 

Spartacus

USA/1960/Stanley Kubrick/Kirk Douglas, Laurence Olivier, Jean Simmons, Peter Ustinov, Tony Curtis m. fl.

-I am Spartacus!

Lenge før Arnold og Sylvester ble faste leverandører av storslåtte underholdningsfilmer, var Kirk Douglas i sin storhetstid ofte ute i samme ærend. Spartacus startet med Anthony Mann bak roperten, og vi kan da lett tenke oss at forbildet til produsent og stjerne Douglas var en av regissørens storslåtte westernfilmer med James Stewart i helterollen. Men de to gigantene kom visstnok ikke særlig godt overens, og inn fløy petimeteret Stanley Kubrick. Noe Douglas visstnok angret på både under og etter produksjonen. Men storslått og episk, det er det. Spartacus (Douglas) blir født som slave under romerrikets nådeløse styre. Men da han blir tvangsoverført til Batiatus' (Ustinov) gladiatorskole for å underholde de rike, bruker han dette til å starte et opprør på vegne av alle slaver i Italia. Målet er å rømme til et sted hvor de kan leve fritt. Men takket være intrigene i Romas senat, blir de snart brikker i det storpolitiske spillet mellom Gracchus (Charles Laughton) og Julius Cæsar (John Gavin) på den ene siden, og Marcus Licinius Crassus (Olivier) og Marcus Publius Glabrus (John Dall) på den andre. Spartacus er en laaang film, og under Kubricks overoppsyn må innspillingen både ha virket uendelig og svært krevende. Men det er godt spilt, flott filmet og rimelig spennende. På begynnelsen av 90-tallet ble det satt inn igjen 4 minutter som ble for sterke for sensuren på 60-tallet. Den ene er en samtale mellom Oliviers general og Curtis' slave, hvor førstnevnte ved hjelp av noen luftige metaforer forteller at han liker både herrer og damer. Dessverre var lyden gått tapt, så de med godt øre kan høre at det er selveste Anthony Hopkins som står for dubbingen. Litt blod og gørr er også tilbakeført. Passer bra som underholdning en slapp søndag ettermiddag.   

Man of the West

USA/1958/Anthony Mann/Gary Cooper, Julie London, Lee J. Cobb, John Dehner, Jack Lord m. fl.

Anthony Manns filmer var alltid litt psykologisk dypere og filosofisk mørkere enn hans samtidige westernregissørers verker. Og denne nest siste cowboy-historien hans er da også til tider så grim og nådeløs at det gjør inntrykk selv et halv århundre senere. Den tidligere banditten Link Jones (Cooper) og to andre passasjerer (London og Arthur O'Connell) blir strandet i ødemarka etter et togran, og blir nødt til å søke ly hos førstnevntes gamle gjeng. Der blir de utsatt for en serie både fysisk og psykisk truende situasjoner av lederen Dock Tobin (Cobb) og hans menn (Dehner, Lord og Royal Dano). Stilt overfor en brølende og spyttende Lee J. Cobb, og et sett med veldig moderne skurker, blir den fåmælte og stillestående Cooper nesten uholdbart passiv her. Og hadde det ikke vært for at han kan lene seg på en antydet bakgrunnshistorie som voldelig bankraner, så hadde vi ikke levnet hans to medreisende store sjanser til å klare seg i dette brutale miljøet. Buksene-oppe-under-livet heltene blir rett og slett for svake for de psykopatene manusforfatterne dikter opp utover 50- og 60-tallet. Men Mann får det til å fungere her, og avslutningen er både actionfylt og til dels realistisk. 

Kommentarer

08.04.2022 18:41

Leo

Hei! Blir det review på nyeste Bond filmen?

24.04.2022 10:00

pegsman

Det ligger en kort kommentar på 007-siden.