r

Into the Night

USA/1985/John Landis/Jeff Goldblume, Michelle Pfeiffer, Irene Papas, Richard Farnsworth, Dan Aykroyd m. fl.

Denne thrillerkomedien fra John Landis er en liten drøm for folk med spesiell interesse for film. Hele 17 forskjellige regissører (Jack Arnold, David Cronenberg, Jonathan Demme, Richard Franklin, Amy Heckerling, Jim Henson, Rick Baker, Colin Higgins, Lawrence Kasdan, John Landis, Jonathan Lynn, Paul Mazursky, Daniel Petrie, Paul Bartel, Don Siegel, Roger Vadim og Robert Paynter) spiller små roller her, og resten av rollelista er satt sammen av store, kjente navn fra Hollywood. Det blir nesten litt for mye for en enkel historie som dette. Men når vi får en scene hvor David Bowie slåss til døden med Carl Perkins, kan vi ikke klage. Landis skal også ha plusspoeng for å ha gitt Goldblume og Pfeiffer deres første virkelig store roller. Den kronisk søvnløse Ed Okin (Goldblume) redder ved en tilfeldighet livet til modellen Diana (Pfeiffer), og snart er de to jaget over hele byen av en gjeng skytegale persere (bl. a. Landis selv). De prøver å få tak i seks smaragder som Diana har smuglet inn i landet, mens Ed på sin side bare forsøker å forstå hva som foregår. Dette ER en thriller - actionscenene og volden forteller oss det - men den er også så full av slapstick og verbal humor at den like gjerne kan arkiveres under "komedie". Underholdende er det uansett.  

r

Stakeout

USA/1987/John Badham/Richard Dreyfuss, Emilio Estevez, Madeleine Stowe, Aidan Quinn, Dan Lauria m. fl.

Etter å ha mistet noen år til en utsvevende livsstil, var Richard Dreyfuss tilbake på toppen i siste halvdel av 80-tallet. Gode filmer, som Down and Out in Beverly Hills (1986), Stand by Me (1986) og denne, sørget for det. Og trenden med å plassere uortodokse skuespillere i thrillere fungerte godt også for den 1, 65 meter høye moromannen. John Badham turnerer her sin 6. filmsjanger på rad med en god miks av action, spenning og humor. Og kjemien Dreyfuss har med Estevez, som spiller partneren, er upåklagelig. Da politimorderen Richard "Stick" Montgomery rømmer fra fengsel, settes spanerne Chris Lecce (Dreyfuss) og Bill Reimers (Estevez) til å holde øye med Sticks eks, Maria (Stowe). Men den notorisk useriøse Chris komplisserer det hele ved snart å ha blitt venn med, og forelsket seg i, Maria. Og stadig kommer Stick nærmere Seattle. Ungpikeidolet Quinn (Reckless, Desperately Seeking Susan m. fl.) er en virkelig skummel figur som skurken. Noe som gjør at filmen, som til tider nesten er en komedie, får et stort element av fare. Og dermed blir vi minnet på at de faktisk (nesten) ikke lager denne typen morsomme spenningsfilmer lenger. Hvilket er synd og skam. Biljakten mot slutten av filmen er kort, men veldig god. En oppfølger fulgte 6 år senere.

p

Robbery

England/1967/Peter Yates/Stanley Baker, Joanna Pettet, James Booth, Frank Finlay, Barry Foster m. fl.

Robbery er sterkt inspirert av det store togrøveriet i England i 1963, hvor bl. a. den etter hvert så kjente Ronnie Biggs var med. Som i virkeligheten er ranerne i filmen nøye med å ikke bruke våpen og vold (en av dem som jobbet ombord ble rett nok slått i hodet og skal ha blitt uføretrygdet i etterkant), og etter å ha vært vitne til all planleggingen er det vanskelig å ikke ønske at de skal klare det. Det gjorde de som kjent ikke. Men filmen er likevel uhyre spennende hele veien. 16 mann, under ledelse av forbrytergeniet Paul Clifton (Baker), utfører tilsynelatende det perfekte kuppet, da de raner toget mellom Glasgow og London for 2,6 millioner pund. Men rett bak dem kommer inspektør George Langdon (Booth), og han har ikke tenkt til å gi seg før alle mann er bak lås og slå. Som i virkeligheten klarer Clifton å stikke av til utlandet og leve stort på sin del av byttet, men filmen slutter der. I virkeligheten ble han arrestert i 1968 og dømt til 25 år. Biljakten gjennom Londons gater på begynnelsen av filmen falt i såpass god jord hos Steve McQueen at Peter Yates ble hyret til å regissere hans neste film, Bullitt (1968). Og som vi alle vet, da overgikk han seg selv på bilkjøringsfronten.

p

Critters 2

USA/1988/Mick Garris/Scott Grimes, Terrence Mann, Don Epper, Cynthia Garris, Barry Corbin m. fl.

Ingen ble særlig overrasket over at det kom en oppfølger til Critters. Og tradisjonen tro er alt større, blodigere og teknisk bedre laget denne gangen. At flere av skuespillerne også vender tilbake er positivt. Manus er skrevet av debutanten David Twohy, som senere skulle gjøre det stort med Riddick-filmene, så historien er mer original enn en ren ripoff av den første. De får ikke helt til stemningen, synes jeg, men med 82 minutters spilletid og non-stop action spiller det kanskje ikke så stor rolle. Brad Brown (Grimes) vender tilbake til hjembyen Groover's Bend akkurat da en last med Critters-egg klekker ut under barnas påskeeggjakt. Det er tid for å tilkalle de intergalaktiske prisjegerne Ug (Mann), Lee (Roxanne Kernohan) og Charlie (Epper). Som forrige gang gjøres det et stort nummer ut av at Lee ikke klarer å bestemme seg for hvordan han vil se ut på jorda, og den unge Twohy synes tydeligvis det var festlig å la ham gå rundt halvnaken som modellen Kernohan. Det er ihvertfall en liten påminnelse om at det var en gang en tid da selv voldsomme underholdningsfilmer var laget for voksne mennesker. To oppfølgere av heller tvilsom karakter fulgte.

Critters

USA/1986/Stephen Herek/Dee Wallace Stone, M. Emmet Walsh, Billy Green Bush, Scott Grimes, Nadine Van der Velde m. fl.

Critters er beviset for at menneskespisende romvesener ikke behøver å bli spilt av 2 meter høye, blåmalte bodybuildere. Men de som jakter på dem er visst nødt til å være kule. Men sånn er jo filmens verden. Ved første øyekast kan denne filmen se ut som en b-versjon av Gremlins (1984). Men filmatisk har den faktisk mer til felles med rominvasjons-filmer fra 50-tallet og, tro det eller ei, Sam Peckinpahs Straw Dogs (1971). Dette er langt mer lavbudsjett, og ikke så rent lite blodigere enn Spielbergs klassiker, men sjangeren må sies å være noenlunde den samme. En gruppe lodne vesener med en million sylskarpe tenne rømmer fra et fengsel på en annen planet. I hælene har de 2 superkule, intergalaktiske prisjegere (Terrence Mann og Don Epper). Det blir en hektisk natt for stakkars familien Brown (Stone, Bush, Grimes og Van der Velde), da den avsidesliggende gården deres blir åsted for et voldsomt oppgjør mellom de to partene.Det som vipper Critters over i godfilm-kategorien er nok hovedsaklig de superbe skuespillerne. Og da tenker jeg spesielt på Stone (moren i ET og Cujo), som kan spille desperat og hylende bedre enn de fleste. Walsh gjør også sitt som lugn småbysheriff. Filmen fikk hele 3 oppfølgere av vekslende kvalitet.

r

Fatal Attraction

USA/1987/Adrian Lyne/Michael Douglas, Glenn Close, Anne Archer, Ellen Hamilton Latzen, Stuart Pankin m. fl.

Fatal Attraction var den første av Michael Douglas' flere relativt risky thrillere på 80- og 90-tallet, og en gigantisk suksess verden over i 1987. Litt feilaktig blir den sett på som en slags nyinnspilling av Clint Eastwoods Misty (1971), med en "gal" kvinne som forfølger en familie. Og med kaninkokingen som mest minneverdige sekvens. Jeg synes den blir mer psykologisk interessant om man først og fremst ser den som en beskrivelse av hvordan en klassisk, jappete mannsjåvinist reagerer når han mister kontrollen, men det er kanskje bare min tolkning. Forlagsadvokaten Dan Gallagher (Douglas) har en kort affære med kollegaen Alex Forrest (Close). Men da han ønsker å vende tilbake til hverdagen med kone (Archer) og barn (Latzen) igjen, slipper ikke Alex taket. Den originale slutten, hvor Alex tar livet av seg og får Dan sendt uskyldig i fengsel, ble vraket av et testpublikum og forandret til det langt mer spennende oppgjøret som kulminerer med både slåsskamp og skyting. Og det er kanskje greit, da det ikke er såå mye tidligere i historien som forsvarer tittelen "thriller". Det aller beste ved filmen er nok tidsbildet den gir av 80-tallet. Og det er ikke alltid pent! Om noen synes de kjenner igjen datteren til Dan og kona, så spilte Latzen noen år senere datteren til fetter Eddie i National Lampoon's Christman Vacation (1989).

r

The Cassandra Crossing

Tyskland-Italia-England/1976/George P. Cosmatos/Sophia Loren, Richard Harris, Burt Lancaster, O.J. Simpson, Martin Sheen m. fl.

All ære til Michael Caine, Sean Connery og Roger Moore, men blant de engelske stjernene på 60- og 70-tallet var Richard Harris alltid den som overbeviste mest som handlekraftig actionhelt. Det var et eller annet med kroppsspråket og den åpenbare gi-faen-holdningen som ga ham en aura av at han virkelig mente det han holdt på med. Det gjorde han selvsagt ikke, og livsførselen hans skilte seg ikke nevneverdig fra de mer pinglete drikkekompisene Richard Burton og Peter O'Toole. Da en svensk (!) terrorist (Lou Castel) blir smittet av et dødelig virus under en aksjon mot Verdens Helseorganisasjon, blir oberst Stephen MacKenzie (Lancaster) satt på saken. Terroristen blir sporet til toget fra Geneve til Stockholm, og MacKenzie beslutter å ofre alle passasjerene. Noe kirurgen Jonathan Chamberlain (Harris) og hans ekskone Jennifer (Loren) nekter å godta uten kamp. Produsent Carlo Ponti var på denne tiden gift med Sophia Loren, og har selvsagt gitt henne den største rollen her. Men som i alle katastrofefilmer er det et stort rollegalleri vi blir presentert for. Og her er alle klisjeene representert; Den aldrende divaen (Ava Gardner) med sin unge elsker (Sheen), holocaustoverleveren som deler ut livsvisdom (Lee Strasberg), presten (Simpson) som egentlig er narkotikapoliti, hippiene (bl. a. Harris' kone Ann Turkel) som ustanselig spiller gitar og synger og altså legen (Harris) og forfatteren (Loren) som har vært gift flere ganger, men ikke klarer å ligge unna hverandre. Men det er spennende nok, og Harris er som sagt en dugelig actionhelt. Morsomt nok ytrer ikke Ingrid Thulin et eneste ord på svensk, mens amerikanske Strasberg blir satt til å avhøre den svenske terroristen. 

r

Duel

USA/1971/Steven Spielberg/Dennis Weaver, Jaqueline Scott, Eddie Firestone, Lou Frizzel, Carey Loftin m. fl.

En av det unge stjerneskuddet Steven Spielbergs siste oppdrag for TV ble såpass bra at filmen ble satt opp på kino i europa. Vi snakker om en enkel historie laget på et relativt lavt budsjett, men talentet til mannen bak kamera synes i hver eneste scene. På vei til et businessmøte blir David Mann (Dennis "McCloud" Weaver) uten forvarsel satt på skittlista til føreren av en gammel og rusten tankbil. Det hele begynner som en katts lek med musa, men Mann skjønner snart at sjåføren faktisk prøver å drepe ham. Kameravinklingene, lydeffektene og bildene av Manns røde Plymouth jaget av den skittenbrune traileren gjennom ørkenlandskapet utenfor Kalifornia virker så proft at man glemmer at det er snakk om en glorifisert novellefilm med strengt tatt kun en skuespiller. En god søknad til jobben som verdens mest kjente regissør.

r

Dark Angel

USA/1990/Craig R. Baxley/Dolph Lundgren, Brian Benben, Matthias Hues, Betsy Brantley, Michael J. Pollard m. fl.

Post Lethal Weapon (1987) virker en science fiction buddy-action kanskje som en no brainer (for en fryktelig setning). Men med Lundgren og Benben blir oddsene kanskje litt høyere. Men det funker faktisk over all forventning. Dolph er den uflidde spaneren som sliter med forholdet til CSI-dama og som konstant får kjeft av sjefen. Og Brian er den pertentlige og tjenestevillige FBI-agenten med en hemmelig agenda. Så langt, så klisjepreget. Men den tidligere stuntmannen Baxley er heldigvis mer interessert i gode actionscener, og holder tempoet oppe og intrigene i sjakk. Romvesenet Talec (Hues) dreper mennesker for å ta adrenalinet deres, og det er opp til Jack Caine (Lundgren) og Arwood Smith (Benben) å stoppe ham. Heldigvis er Azeck (Jay Bilas), et vennligere innstilt romvesen, også på sporet av morderen. Dolph bruker få av sine vanlige kickbokser-triks i denne filmen, men fungerer godt som "vanlig" actionhelt også. Og at Benben har snakketøyet i orden vet vi fra TV-serien Dream On. Men begge rollefigurene har andre sider også, og som sørger for at ting ikke blir altfor forutsigbart. Dette er god og solid b-action.